Til Norge igjen.

Har allerede vore heime i ein månad. Har funne ut at det her ikkje er like mange dagligdagse ting som er verdt å skrive om i bloggen. Eller er det bare eg som ikkje greier å plukke dei opp? Har i alle fall starta i ny jobb - men på samme arbeidsplass, dvs Flora Vidaregåande Skule. Jobber som arbeidslivskontakt og rådgjevar.

Har litt kontakt på mail og telefon med gutta i Linga Fishermen. Butikken går som det suser og det landast fisk i store kvantum. Det er texsas kvar ettermiddag når ein landar fisk. Det møter gjerne opp eit par hundre kjøparar og andre skuelystne for å sjå kva vi har fått, for å hente forhåndsbestilling eller for å sikre seg billig middag. Det vi ikkje sel ferskt, dvs litt av den minste fisken vert soltørka. Vi hadde tre soltørkingsstativ i bruk når eg drog i Oktober. Så det ser ut som vi greier å nedbetale lånet vårt i god tid innan planen og at vi forhåpentligvis greier å vidareutvikle drifta ytterlegare.

På bileta her ser vi først ein del av dei skuelystne som ventar på fisk på land. Deretter meg og Chilimba som sel fisk. Ufattelig kor kjekt det kan vere å lukte fisk! Deretter feirar vi (ikkje at vi lukkast å rømme fra fengselet, men) at vi hadde fått tak i nye uniformar kombinert med at eg skulle dra heimover. Det er også eit bilete frå fiske på sjøen.

Nokre bilder frå Nkhotakota

SISTE NYTT FRÅ FRONTEN:
1. Familien Garfors/Olsen har fått 6 nye medlemmar - eller er det sju? I tillegg til at "Mini" no har fått ungar fann Beni ein forlatt kvalp med knekt bein som ho tok heim i går. Sistemann vert truleg avliva hos "vetrinæren" - dei andre har vi allerede gitt vekk.

2. Benedicte er straks på veg heim til Norge igjen. Vi markerte det med middagsselskap og fest i

hagen vår. Geita "Konrad" RIP 11-9-09 (viktig å vite kva ein et - så derfor måtte vi sef namngje geita to dagar før hans død. ) passa på at dei nærare 40 gjestane fekk eit fortreffelig måltid. 3. Som de kan sjå - så syntes alle at geit var godt. Ikkje kvar dag det blir bydd på gratis mat og drikke. Minimum tre forsyningar per mann - men det var framleis mat igjen.

4/5. Ovanfor ser de Captain Oystein and Benedicte på Jomfrutur med "Kamobe 1". Motorane tikkar fint og skuta er nesten ikkje lekk lengre. Håkon og Rebecca som er på besøk måtte sjølvsagt også vere med på jomfruturen.

6/7/8: Farmor til Benedicte - Oddlaug Grønli - markerte 90 års dagen sin ved å dedikere gavene til Mlera sitt arbeid for å hjelpe OVCs (orphans and voulnerable children). Mellom anna kom det inn klede og leikar. Her deler Benedicte ut klær til ein av dei. Tilsaman 115 born har fått klede frå Oddlaug:-) Ovanfor poserer dei utanfor det nyopna hovedkvarteret til Mlera Aids Support Organisation.

Elllers har vi alle det bra. Onsdag er Beni sin siste dag i Nkhotakota - då drar vi for ein ti dagers tur til Mozambique for å jobbe med brunfargen hennar (ellers vil ingen tru at ho har vore i Afrika), snorkle med kvalhai, surfe litt og slappe av etter nokre hektiske siste veker her.

Deretter er det berre nokre stakkars veker til Garfors takker for seg og følger etter heim.

Beklager dårlig redigering av oppsettet.

God høst til alle!

Motorane kom endelig "heim"

Etter lang tids kamp har Linga Commercial Fishermen and Boatbuilders endelig fått motorane sine "heim". Som sagt tidlegare starta historia i mars då vi fekk innvilga lån i OIBM Malawi. Etter ein lang kamp for å få pengane overført til UK pga mangel på utanlandsk valuta i Malawi + diverse andre beynderlige forsinkelsar landa motorane i Nkhotakota fredag 7. august kl 2105. Vi måtte ikkje vente mindre enn to fulle dagar ved diverse kontor, samt bestikke to personar for å få ordna dokumenta for å få henta ut motorane fra flyplassen(kva gjer ein når ein har reist 25 mil med innleid lastebil - har venta to dagar og blir forespeila å komme tilbake etter helga og kanskje vente tre fire dagar til?).

Forrige laurdag starta mekanikarane installeringa. Motorane som kvar veg ca 300 kg måtte sjølvsagt lossas og lastas manuelt (sjå bilete). Samtidig driv vi med tilsetting, maling og anna forefallande. Alle må bidra - inklusive Benedicte som maler skilt og båtar. Forhåpentligvis er alt tipp topp i løpet av nokre dagar - så då blir det sjøsetting til veka. Men før vi kan starte fisket må vi få godkjenning av både marine department og fisheries department + køyre inn motorane. Optimistiske Garfors håper på fisk i trålposen seinast innan to veker!

Oppi det heile har vi siste veka hatt besøk av ein delegasjon frå Florø som saman med meg og Olsen har hatt lange møter morgon og kveld. Vi har komme i mål med vidareføring av både FK programmet inn i siste runde + det såkalte MIC programmet. Beni vore ein uunnværleg "designated driver" rådgjevar og guide for alle mann. For nokre dagar sidan vart vi også onkel og tante til 6 kvalpar.

Ikkje kjedeli i alle fall. Vh Øystein

Og historien fortsetter:

Vi har hatt besøk av foreldrene til Ørjan og Torunn og Torgeir. Som med dei andre som har vore her, har dei blitt vist rundt i NKK og blitt innført i våre daglige rutiner og det vi bedriver tiden med. I tillegg må jo våre gjester få tilbringe litt tid i syden, m god mat, god drikke og bading. Det har blitt besøk på skoler, nye besøk på Mlera med utdeling av klær, ballonger, penner og blyanter og litt snop. Torunn og Torgeir fikk med seg et besøk i fengselet, noe som gjorde et sterkt inntrykk på oss alle. Igjen blir vi minnet på kor store kontrastene er mellom her og hjemme. Fengselet er bygd i 1940 for 150 fanger. Siden da er ingenting vedlikeholdt ordentlig, det bor 322 fanger ( pr. i dag) fordelt på 3 celler på ca 35 m2. De stenges inne ca 1630 hver ettermiddag og får komme ut igjen kl 08 om mrg. De får 1 måltid om dagen; ca 600 gr. maismel og 280 gr. bønner. Det er et åpent ”toalett” inne på hver celle. De har bare noen få eiendeler med seg og ligger tett i tett på gulvet; det fins ikkje et møbel noen plass, og ikkje alle har noe å sove på eller å ha over seg. Såpe har de bare av og til, og en kan jo tenke seg til korleis dei hygieniske forholdene er med så mange mennesker på så liten plass. Vi kjøpte inn såpe til hele fengselet. Det var no 2 mnd siden de hadde såpe sist… Var det noen som klagde på at norske fengsler ikkje var bra nok??

Torunn og Torgeir skaffet seg for noen mnd siden et fadder barn i Malawi. Nærmere bestemt like utenfor Kasungu ca 2.5 timers køyring nord vest for NKK. Selvfølgelig måtte dei dra å besøke Linda og familien når dei var her. Det var gjort avtale med PLAN på forhånd. Vi ble selvfølgelig tatt imot med stor ståhei. De hadde laget program for dagen med sang, taler av landsby-høvding, far til Linda, Linda sjølv og faddere. De viste også frem div vanlige leker som barna holder på med, Torunn og Torgeir fikk gaver og gav gaver. Hele gjengen ble selfølgelig invitert på Nsima m til behør og det hele toppet seg med at T og T fikk en levende høne. Noe som visst er det flotteste en kan få. Den byttet vi vekk mot en bøtte med søtpoteter i en landsby ca 2 times køyring fra Kasungu. Linda sjølv var en beskjeden jente på 9 år som såg ut til å vere litt overveldet av ståheien. Ho hadde en eldre bror og søster som tidligere hadde vore fadderbarn. Familien budde no i et ganske fint hus og alle tre gikk på skole. Det ser ut som om PLAN får det bra til her nede!! Fortsett å støtte dei.

Alle våre besøk har tatt turen til South Luangua i Zambia til slutt, med stort hell. Så alle som tenker på safari; South Luangua er stedet.

Vi fastboende har det som vanlig bra. Noe er på stedet hvil og andre ting i bevegelse. Beni har sluttet på sykehuset pr i går, og fokuserer no på div forefallende arbeid for MLERA, LINGA og The Youth Org. Samt å kose seg dei siste 7 ukene ho er her nede. Øystein er også opptatt med LINGA. Motorene til båtene er no i landet, men det er div kluss med skattemyndighetene om skatt og toll etc. Det hele ender evt med at dei må bestikke noen for å få dei ut fra flyplassen, for det dukker stadig opp nye papirer, krav om stempel og fjas dei må skaffe til veie. Selvfølgelig bare fordi dei håper på penger under bordet. Vi håper på at dei skal vere her i løpet av neste uke og at båtene kjem på sjøen innen kort tid. Beni står parat til å bake kake for å feire på kort varsel.

Vaktmann Christopher er tilbake fra ferien. Vi var å besøkte han for noen uker siden. Han er fam overhode i den lille landsbyen han bur i. Dei bur ca 10 mennesker på 15 m2 og ler litt brydd av sitt eget hus når han inviterer oss inn på te, Kasawa, Nsima og pumkin leaves. Det er et enkelt hus bygd av murstein og med gresstak. No sparer han penger til blikk tak sånn at det ikkje skal regne inn under regntiden. Det vanker vel litt ekstra penger når vi drar herifra. I mellomtiden får begge vaktmennene vår stadig litt mat eller noe klær og sko. Kjeledressene som Beni hadde med fra sin far, med AL maskin på ryggen har dei tatt i bruk som uniform når dei er på jobb. Litt komisk å se dei litt kortvokste mennene vasse rundt med pappa Grønli sine gamle kjeledresser.

Ellers går det i det vanlige. Lesing, kabal, spising, jobbing og soving i en evig runddans. Som hjemme, bare hakke mindre kaldt og vått. Livet er bra! Mini er begynt å bli bra tjukk med hengepupper, ingen flere gekkoer har dødd, noen termitter bygde et rede inne på soverommet vårt; men litt gift gjorde susen! Koselig med husdyr med ikkje termitter. Det får holde med edderkopppene, gekkoene, flaggermusene, biene, moskitoene og kakelakkene:-) Klem og kos til alle der hjemme.

Så var det neste kapittel i historien om Nkhotakota. Det har rukket å bli 11 juli og eg (Beni) har rukke å vere her i 1 mnd igjen. Det har vore ein spennende mnd., med mye besøk fra Norge og en del ferie for min del. Først kom Jeanette Kvammen, min nabo, medsykepleier og venn fra Jølster. 14 dager her nede ble fyllt med; litt snoking i lokalmiljøet, besøk på barnesentrene m sang, ballonger og litt snop til stor glede for barna, 3 dagers arbeid på sykehuset, helgetur til Nkhata bay m sydenliv og litt fest og til slutt safari i South Luangua National park i Zambia. 2 kjempe bra uker m mye inntrykk for Jeanette, men også mye morro! Turen til Zambia var fantastisk, og alle som leser dette er herved oppfordra til å en eller anna gang ta turen! Kjempeflott camp ( Kiboko travels og Track & Trail river camp), MASSE dyr både rett ved campen, i campen og ikkje minst inne i parken. Vi såg det som var å se; leopard, løve, villhunder, elefanter, sebraer, alle slags antilopedyr, giraffer, bøfler, krokodiller, hippoer, heffalumper, hyener, masse vakre fugler, aper, bavianer, bush babies etc etc etc. Må kanskje tilbake eg også.

Etter at Jeanette drog ( en dag for seint he he… ) så kom foreldrene til Ørjan sammen med en tante. De var her ca en uke før de satte nesen mot Zambia, Victoria fallene og South Luangua. No er det ca 14 dager til Torunn, Torgeir og kanskje Håkon og Rebecca kommer en tur. Blir bra! Vi gleder oss.Eg har endelig kommet i gang med jobbingen på ordentlig. Er no plassert på male ward etter eget ønske, og er usikker på om det er noe ”bedre” med tanke på kommunikasjon, som var mitt argument for å flytte. Var litt lei av å ikkje kunne kommunisere bedre med pasientene mine. Menn snakker i gjennomsnittet bedre engelsk enn kvinner. Men det er jammen mange av dei som ikkje gjer det også. Uansett er voksne meir mitt felt, og eg ser og veit i større grad kva som trengst av behandling. No er diagnosene alt fra hummer til kanari, siden alt samles i en avdeling. Og igjen er det mye som er uklart siden vi ikkje får analysert så mange ting. En jobber litt utifra en antagelse, og behandler gjerne meir symptomene som oppstår uten å vite utløsende årsak. Ofte får dei behandling for fleire ting for å vere sikker. Utstyrmangelen gjer seg gjeldande midt opp dei hele, og denne uken er det utstyr til sårstell som har vore det vanskelige, samt munnbind, stelleforkler og div antibiotika.

I tilegg har det blitt en stor sak av at ambulansene blir brukt til lastebiler/ busser, når dei er ute på pasienttransport. I stede for å køyre direkte med pasienten/-e, så driver dei i timesvis med frakt av folk og ting og tjener penger til eget bruk. I følge tall som Øystein sitter på, går over 60 % av budsjettet til sykehuset til transport ( bensin + vedlikehold av køyretøy), og det er jo ikkje så rart når dette skjer på fast basis. Syns eg ser det samme skje i Norge... På veg til Haukeland tar sjåføren med noen studenter, noen sekker poteter som skal lastas av i Romarheimsdalen, og der plukkes det opp 10 liter heimelaga saft, lefse, en madrass og noen høner til nevøen til ho Marta som har flytta te byn. He he… RAMASKRIK! Det ble sagt klart ifra her også, at om dette skjedde igjen kommer sjåføren til å miste jobben og sykepleieren som er med blir rapportert til forbundet.

I morgen er sykehuset 1 år gammelt, og i dag skal dette markeres med en skikkelig storrengjøring. Eg syns eg gjør min del av rengjøringen til daglig, så eg sniker meg unna i dag. Til vanlig blir gulvene vasket daglig, og sengene hver tirsdag. Det er ingen rutiner på vask etter hver pasient, no eg forsøker å innføre. Eg vasker også ned undersøkelsesrommet/sårstell rommet så ofte eg kan. Helst hver dag. Og området der vi sykepleierene holder til, kall det kontor og medisin-/utstyrsrom, bli støvtørket hver dag. Uansett kor mye det vaskes så blir det liksom ikkje reint syns eg. Og lukten av mange syke mennesker på en plass, henger tungt i lokalet. Blir spennende å komme tibake på mandag og se om det har blitt noe renere og lettere. 1 års jubileet skal også markeres med en fest, mest sannsynlig neste fredag. Da blir det hela i taket.

Nkhotakota er elles som før. Det er ”vinter” her no, og temperaturene ligger rundt 19 grader om mrg og opp i 28- 30 på dagen, i skyggen vel å merke. Det er oftere overskyet og det har kommet et og anna lett regnskyll. Det blir videre mørkt tidligere, ca rundt kl 18. Litt kjipt når ein er ferdig på jobb kl 17. Rekker knapt å komme hjem før det er mørkt. Kveldene er laaaange. Øystein og eg har slått oss på kabalen, og har turneringer. JEPP; lite å gjøre på… he he… Ellers går det i bøker, en og anna tur ned på Sitima ( en lodge nede ved innsjøen der båten går over til øyene ute i sjøen) for en øl og litt skitpreik med sørafrikanerene som driver plassen. Der reker det jo også forbi en og anna backpacker, som bringer nytt ifra verden der ute. De alles fleste malawiere, holder seg inne etter mørkets frembrudd, så det er lite vi ser til noen av dei. Er jo ikkje så lett å bevege seg rundt når det ikkje fins lys. Lommelykter har ikkje folk flest råd til.

Noen små nyheter til slutt;-Øystein og Linga Boatbuilders venter enda på motorene til båtene. De sendes fra England en gang i neste uke om eg ikkje tar feil. Det går fremover, om enn sakte.

Mini er gravid etter en hektisk uke med flere gruppevoldtekter, til Brutus sin store fortvilelse. Han gjorde sitt for å holde mannfolka unna, men det er ikkje lett når Mini går rundt å løfter på halen og gjør seg til.

Vi var i byllup i Blantyre på mandag, noe som kan oppsummeres som en orgie i pengekasting og dansing. Det var vielse kl 08 om mrg, middag for de nermeste og så startet pengekastingen kl 13 og varte til 17.30. Foran og rundt brudeparet, til overdøvande musikk og en speaker som brølte i mirkofonen på Chichewa. Vi fulgte strømmen siden vi ikkje forstod så godt kven som skulle frem når. Trur ikkje vi gjorde noe galt. Til slutt fikk vi hver vår brus, et drops, en liten muffin og et par tørre kjøtt biter. Eg fikk en grisepenis som eg i stillhet gav vekk til sidemannen. Han ble veldig glad. Denne formen for brullup er visst den moderne formen. Og en måte som er svært innbringande økonomisk for brudeparet, som no skal flytte sammen og stifte bo. Og dei treng det jo. Men det ble veldig lite personlig av den grunn. Personlig eller innbringande? Ikkje det vanskeligste valget.

Vaktmennene våre har fått seg ferie. En om gangen seff, med innbytter på plass. Det er første gang Christopher har ferie på 4 år, så han er veldig happy. Vi har planer om å reise å beøke han i løpet av neste uke.Vi lurer også på å istede for nytt fadderbarn, å støtte hans barn ( 5 stk) med skolegang. Får vi det praktiske til, så blir det slik.

Den største gekkoen vår, som levde bak kjøleskapet, døde i natt. Vi fant han i dag tidlig midt på gulvet. Mest sannsynlig var det hjertestans. Den var liksom i fart såg det ut som. Triste greier. R.I.P.

Tenker vi avslutter der. Håper alle der hjemme/ borte har det bra. Klem til de som vil ha. Hepp.

The Office (Malawi version):

Sjefen min kom full på jobb i dag - det gjer han for så vidt støtt – så det er ikkje noko nyhet. Det som var litt annaleis i dag var at det var ca 8 månadar sidan sist han har spurt meg om noko som helst. Ikkje at det er noko savn sidan det er eg sjølv som planlegg arbeidsdagen i samråd med dei avdelingane eg til ei kvar tid jobbar saman med. I dag hadde han i alle fall fått nyss i at eg nyleg hadde fått meg eigen sekretær – så han var innom for å briske seg litt og fortelle for ein stor kar han var og vise at han var min sjef.. Det gjekk sjølvsagt ganske dårlig sidan han for det første var full, for det andre viste han ikkje kva han snakka om og for det tredje det at underteikna har liten respekt for fulle autoritetar. Han tusla no i alle tilfelle ut med halen mellom beina.

I tillegg forsøker eg som kjent å jobbe meg fram som ”trålredar”. Det har vore mykje oppoverbakke – og vi er slett ikkje framme endå. Nokre av utfordringana dei siste vekene er m.a at vi har vente vekesvis på å føre pengar ut av landet pga mangel på forex (utanlandsk valuta). Dette lammar forøvrig store delar av næringslivet i heile landet. Ei anna artig lita sak er at den lokale fiskerisjefen pluss assisterande fiskeriminister for Malawi har funne ut at dei vil kaste oss vekk frå lokalene vi har fått låne av dei i to år. For ei god veke sidan fekk vi kniven på strupen og vart bedt om å starte flyttinga omtrent omgåande. Argumentasjon om det ikkje det var jobben deira å støtte fiskeriutvikling i Malawi og ønske om støtte no i oppstartsfaen falt for døve øyrer. For oss verka det som ein maktdemonstrasjon på bakgrunn av at vi ikkje hadde vore villige til å ”smørre” dei. Vi vart sjølvsagt litt paffe av dette, men fann ut at det var her esset måtte leitast fram frå frå bunken. Det har seg nemlig slik at vi kjøper fiskeutstyret vårt av ei bedrift som er eig av fiskeriministeren (bør korrupsjonslampa begynne å lyse no?). Vi har difor vore i dialog med han... Løysinga var difor å skrive ei anke på bortvisinga retta direkte til han med kopi til dei to andre. Det førte til eit møte med han no søndag ettermiddag kor ei rekke ting vart ordna. For det første hadde meinte han at at det var departementet sin jobb å stimulere til utvikling av slik type fiskeri vi var i ferd med å starte. Han lova oss deretter å både å få bli i lokalet minst eit år til pluss vederlagsfritt samt importavgift-fritak på båtmotorane samt lovnad om vidare støtte.. Så kva er lærdommen her? A) Det er bra at det finst nokon som er interessert i å utvikle fiskeriet i Malawi, ikkje berre å fylle eigne lommer. B) det gjeld å kjenne desse c) at ein må vere ein sta jævel for å starte business i Malawi. Kva er så moralen her? Moral - Kva slags moral?

Har ellers vore på nokre workshops dei siste par vekene. Når eg og alle andre offentlige ansatte skal på kurs/konferanse er det viktig at ”settinga” er riktig: a) Vi kjem selfølgelig med eigen sjofør. Å ta offentlige transportmiddel er bannlyst for oss ”civil servants”. B) Får å ”kjøpe” vår committment leier arrangøren, (som oftast staten eller ein eller anna hjelpeorganisasjon) dei finaste hotellene/konferansehallane i landet. C): Samlingane leggast stort sett alltid til eit nøytralt område, slik at alle får ekstra reisegodtgjersle og borte-allowance. Har merka meg at det er spesielt mykje pengar involvert når vi skal lære om HIV/AIDS: Ikkje uvanlig med hotellrom til 140 dollar samt meir enn dobbelt lønn gjennom allowancen og tre retters lunch og middag oppå det heile. Fint og flott for dei som får dra, men ein kan jo spørre om det ikkje finst billegare måtar å redusere Hiv/aids-raten i Malawi på? La meg til slutt tilføre at på siste workshopen som omhandla ”gender mainstreaming” brukte vi siste halve dagaen på å lage ein konkret arbeidsplan på tiltak vi ville sette i verk i ettertid av det vi hadde lært. Dette saman med at det sjølvsagt ikkje vart ei auke i budsjettet fekk kollegane mine til omtrent til å knekke saman i latter. Rammetilskotet dei to avdelingane (Social Welfare og Community Development ) får kvar månad, ca 2000 Nok held jo nemlig berre knapt til strøm og vannrekninga til kontoret. Å tru at vi kunne auke aktiviteten utan auka budsjett var jo som å tru på julenissen. Så tenkt deg litt om neste gang den søte uskyldige nabogutten kjem på døra di for å samle inn pengar til dei fattige i Afrika – det kan godt hende at mesteparten av pengane havnar i kloa på Garfors eller kollegane hans.

Det er ikkje meininga mi å framstille ting i eit dårleg lys, men min personlige praksisteori heimanfrå gjer jo at eg reflektert over ting som er litt annaleis. Historiene ovanfor er bare eit lite glimt av ein "normal" kvardag i Malawi – og ikkje noko å lage oppstyr over. Mykje må ein trekke på smilebandet av, men eg vert sjølvsagt også litt oppkava og forbanna innimellom. Foreløpig har det meste gått over etter ein god tallerken med bønner og ris til lunch – og sitt det verre i går det i alle fall over etter ein joggetur etter jobb saman med ein kald ”green” på verandaen:-)
Ellers? Alt er framleis bra og eg har ikkje lengta heim ein einaste dag (sorry alle sammen) etter eg kom tilbake fra Norges turen min. På heimefronten har ”familien” vore på ein fortreffelig weekendtur til Nkhata Bay og slikka sol og bada. Benedicte har også hatt besøk av naboen sin, Jeanette Kvammen i snart to veker - så då er det på tide å vise fram noko av det flotte Malawi har å by på (og det er langt meir enn korrupte byråkratiske offentlege tilsette). Medan eg var på workshop i Salima stakk Beni og Jeanette på fire dagars safari like over grensa til Zambia. Dei har kryssa av elefantar, løver, krokodiller, flodhester, hyener, leopard og pokker veit kva anna. South Luangwa som parken heiter er reine jungelboka – og skal visstnok vere ein av dei bedre parkane i Afrika. I skrivande stund er Benedicte framleis i Lilongwe for å skysse Jeanette heim. (At Jeanette hadde det så bra at ho glømte å ta flyet heim i dag er forsåvidt ein anna story). Samtidig har no foreldra til Ørjan + ei tante komme på besøk – forøvrig ein svært trivelig bande – så han er litt til og frå og rundtomkring. Kjekt med besøk som slit ut altanen vår. Neste vi tar imot er Torunn og Torgeir som kjem i slutten av Juli. Gleder oss til det. Sidan huslyden (eg, Beni og Ørjan) har funne ut at vi snart skal heim og at det er ei lang liste med plassar som må besøkast og ting som må gjerast vil sjølvsagt alle besøkande få køyrt seg. Aktivitetsferie i helgene og dugnad for å ta igjen jobbane våre i vekene. Når benedicte no kjem tilbake held ho fram på male-ward på distriktsjukehuset. Verkar som ho har det litt betre der både med tanke på oppfølging (av ein av distriktets to legar) og sidan ho slepp å høyre barneskrik dagen lang.

Ø, Nkhotakota

Nkhotakota - Mozambique - Norge - Nkhotakota

I jobben min må eg levere rapportar frå "fronten" til diverse ministerium kvart kvartal. Etter å ha svetta med tredje kvartal gjennom april månad fann eg ut at ein ferie var vel fortent. Eg følte at timinga var bra; i mai var det presidentval så då ville jo mykje stoppe opp eit par veker. I tillegg såg ting bra ut i høve oppstart av trålselskapet. Når eg sjå tilbake på ein svært bra ferie, men på dei andre områda er utviklinga ingenting eller lite. Velkommen tilbake til Nkhotakota:-)

Ferien til Norge via Mozambique og Sør Afrika kan vi ta i korte ordelag: Jævlig bra! For å spe på litt til kan eg fortelle at turen var eit resultat av eit ubrukelig reisebyrå. Egentlig hadde eg ein gratis billett tilbake til Norge - og etter å ha savna vennar og familie nokre månader fann eg ut at den burde brukast. Etter kvart viste det seg at billetten ikkje kunne endrast, og eg måtte dermed koste turen heim sjølv. Billigaste løysing var å fly med Turkish Airlines, berree 4000 kroner ein veg til Florø. Einaste problemet var at flyet ikkje gjekk frå Malawi, men frå Johannesburg i Sør Afrika. Løysinga var 55 timar på dårlege vegar med buss, overfylte Toyota Hiacear eller ved haiking. I mellom til tider lange etappar (som 17 timar i ein overfylt blikkboks/rullande diskotek av ein buss), vart det sjølvsagt brukt nokre dagar på nydelige strender, dykking med hai, delfiner og havskilpadder, bølgesurfing, pisspreik med bra folk, drikking av øl og fråtsing i fantastisk sjømat. Etter Mozambique vart det ein snartur gjennom Sør Afrika for deretter ta 20 kjappe timar på fly for å møte Benedicte. Det var som forventa stor suksess. Hadde også stor glede av å møte vennar, familie og å få sjå litt "orntlig" natur igjen. (Bilde 1: Tofinho surfepoint i Tofo Mozambique. 2: Kokkelering i Tofo)

Presidentvalet i Malawi betydde i realiteten at folk kunne stemme på den noværande presidenten Bingu, eller John Tembo. Tembo var tidlegare høgre hand til diktatoren som styrte Malawi fram til 1994, og enkelte rykter fortel at han hadde god kontroll over sikkerhetspolitiet som fekk folk til å forsvinne på mystisk vis denne tida. Bingu er 75 år og Tembo 77 gammal. Med andre ord lang fartstid. Men når ein skal tilsette folk må ein sjå på meir enn berre fartstid. Kva med f.eks. tidlegare resultat og arbeidserfaring? Ser ein på Malawi sin status som eit av verdas ti fattigaste land fortel jo det sitt (spesielt når både Bingu og Tembo har vore med i ein mannsalder). Enden på visa var i alle fall at Bingu vann med over 70 % av velgarane. Observatørar fortel at valet har gått orntlig føre seg og det verkar som folk er nøgde - det er jo forholdsvis uvanlig i denne delen av verda. Det er no i alle fall eit lyspunkt. Ser ein tilbake på valkampen kan ein skjønne at Bingu fortsatt sit ved makta. Valkampen har vore eit stort sirkus stort sett fokusert rundt Bingu og hans person. Med sin store neve godt planta i statskassa har Bingu køyrt kampanjar over heile landet i lang tid. Eg har ved fleire høve møtt på kolonna hans med bussar, campingbilar, 5 nye svarte, Hummerar, politi og militæreskorte, portable storskjermar og PA anlegg og stor ståhei. Bingu er også mannen som har den største kleskolleksjonen i landet. Overalt kor eg har vore finn ein kvinner og menn med Chetenger, hodetørkle, T-skjorter, bilar og syklar med hans emblem eller ansikt på. Frå Tembo har ein høyrt heller lite (utanom skriveri i avisene) men det heng nok saman med at desse partia har økonomi av ein heilt anna kaliber. Vi får uansett ønske Bingu til lukke og takke Norge som er ein av dei største bistandsyterane til statskassa i Malawi. Utan denne backinga hadde det nok vore meir Bingo for Bingu (Bilde 3: transport mellom Maxixe og Tofo i Mozambique 4: Bingu på besøk i Nkhotakota under valgkampen).

Trålredar på deltid. Med tilslag på lån på tilsaman 7,5 mill kwatcha og alle papir signerte rekna eg med at ting ville gå meir eller mindre av seg sjølv medan eg var vekke. Faktisk rekna eg med å komme tilbake for å finne båtmotorane i landet. Det måtte sjølvsagt vere nokre fleire skjer i sjøen. Denne gangen var skjeret banken - Oportunity Internatinal Bank of Malawi - som ein skulle tru ville jobbe med oss, ikkje mot oss.

Frå lånet vart innvilga i mars, har det tatt om lag fem veker for å få pengane frå banken sin konto til vår konto. Deretter har det tatt fire veker å få 20 % av pengane frå Malawi til firmaet i England kor vi bestiller motorane frå. Vi har no jobba i nesten to veker for å få dei til å overføre resten. Det er heilt ubeskrivelig kor vanskelig ein så enkel operasjon skal kunne ta. Alle desse transaksjonane hadde gått i løpet av tre dagar i Norge. Her må ein signere store bunkar med papir, assistert av bankpersonale som aldri har gjort slikt tidlegare. I tillegg må ein søke til Reserve Bank of Malawi for alle banktransaksjonar. Det heile vert også meir komplisert fordi leverandøren har hatt negative erfaringar med Afrika tidlegare. For min del har det vore svært frustrerande - spesielt sidan eg har vore ute av landet (noko som av og til har gitt meg lyst til å bombe heile Malawi). Det er sjølvsagt ikkje vondt meint av banken vår at det tar så lang tid. Dei er vant til korrupsjon, risikoen får å tape pengar, eit ufattelig byråkrati og at det er viktig å ta ein pause i arbeidet av og til. For eigen del må eg berre innsjå at norsk effektivitet ikkje passer inn. No skulle eg kanskje avslutta med eit ordtak om tolmod... (Bilde 5: Trålkollegaene mine Amos og Josephe ute for å høyre på presidenten då han vitja Nkhotakota)

Ellers? Hadde besøk av først Gunnar så Mamma Ruth Berit, Kersti og Åsmund rundt påsketider. Fekk vise dei rundt i strøket, noko som gjer at dei får bilder på ein del av tinga eg kjem til å mase om framover. Dei hevder at dei hadde det bra! (Som sagt har vi to soverom ledige - og vi pleier å like besøk. Bestill billett!).... Ferien min var som sagt heilt super, men eg må innrømme at det var bra deilig å komme "heim" til Nkhotakota igjen. Benedicte kjem rekande nedover igjen om to veker og eg ventar også mykje besøk framover. Pga ny jobb i Florø vert heimreisa forskjøve til slutten av oktober, ca ein mnd før planen. Sidan eg har blitt involvert i Trål-industrien her nede kjem eg nok til å reise tilbake nokre gonger for å følge opp - så Nkhotakota blir nok second home away from home ei stund til framover.

Øystein

Siste nytt fra fronten:

Medan eg venter på bønner og ris til lunch tenkte eg å putte ut siste nytt frå KK:

a) Hovedveien til Lilongwe er ødelagt. Er det nokon som har ei bru til overs er dei velkomne. Myndighetene lar nemlig vente på seg.

b) Vi kan køyre ein omveg via Nkhotakota Game Reserve. Bilde nedanfor var tatt etter to dagar utan regn. I det siste har det regna daglig så ein må krysse fingrane og håpe at bilen ein er i er god for 30 km med gjørme.

c) Fredag 20. Mars fekk "trålar-reiarane" frå Nkhotakota omsider innvilga 6,3 millionar i lån (i NOK er det ca 320.000). Eit så stort lån frå ein bank i Nkhotakota er ikkje daglegdags - for å seie det slik vert Linga commercial fishermen and Boatbuilders eit av dei største private firma i Nkhotakota Boma. Vel og merke kjem ein ikkje til å vere operative med 25 tilsette og trålposen full av fisk før i Mai. Så på bildet nedanfor smilar vi berre fordi vi nett har blitt gjeldsslavar:-)

d) Øystein på sin "mean machine", 185 kubbiks muskel-moped - i full hyre med å skysse bønner og sukker til Mleras HQ.

Rett foer kvinnedagen ser eg meg noedt til aa skrive inn eit lite innlegg med politiske undertoner... Eller ikkje.... Det er heilt klart ymse aa kjempe for her paa disse breddegrader. Kvinnene er hjemme og koker mat og foeder barn. Det er liksom kjoennskvotering i kommunen, med eit maal paa 35 % kvinner, men det er laaaangt unna det. De kvinnene som er yrkesaktive, er spl., butikk damer , frisoerer og de som selger groennsaker etc nede paa markedet; dei to siste kategoriene kan vel knapt kallast yrke i den forstand at det er ingen frisoerutdanning for aa flette paa loeshaar, og dei som holder til nede paa markedene er dei som tilfeldigvis den dagen har litt til overs aa selge. Eller dei treng penger til aa kjoepe litt fisk etc. Det siste er foressten vanlig aa bytte til seg med sexuelle tjenester nede ved innsjoeen om kvelden. De forsoeker aa innfoere forbud mot aa oppholde seg og selge fisk ved innsjoeen om kvelden, som eit prevantivt tiltak mot spredning av HIV/AIDS. Men det er vanskelig. Doe av sult i dag eller doe av AIDS om 10 aar. Valget er ikkje saa vanskelig. Andre utsatte grupper kvinnelig politi der en av 3 er smitta. Usikkert kvifor... Mulig det er status aa vere kvinnelig politi??

No naermer det seg slutten av regntiden, og folk er sultne. Stadig flere kommer inn med underaernaering, proteinmangel, blodfattige etc.... Samt at Malariamyggen trives i alle innsjooene og dammene som er overalt. Saa malaria tilfellene bare eskalerer. Dagene paa sykehuset er rimelig svette. I tillegg har det nettopp vore ein rullering av personale ( noe dei gjer ca 1-2 ganger i aaret) saa no er Beni plutselig ein av dei erfarne (...) paa barneavdelingen..... Det har heldigvis kommet en veldig flink clinical officer som tar jobben sin veldig paa alvvor. Det er en kjempe trygghet oppi alt. Rulleringssystemet skal visst vaere ein tanke om at ein skal vere fleksibel og like god i alt. Men naar ein er saa kort paa ein plass, rekk ein jo knapt aa bli god i det grunnleggande. Kolera, som har drept mange andre steder, har vi berre hatt 1 enkelt tilfelle av her i Nkhotakota. Takk og lov for det.

Utenfor sykehuset er det ogsaa stadig flere som ber om penger. Paa barneheimane vi har stoetta er tilstandene bra heldigvis. I fjord doede det 2 barn av underaernaering og fleire matte paa sykehus fordi dei var syke. I aar har det ikkje vore eit tilfelle av underaernaering. Og stadig flere foreldre/ guardians slutter seg til prosjektene fordi det gaar saa bra. Vi trekker oss snart sakte ut av prosjektet, men foerst skal vi mest sannsynlig kjoepe inn tak til det nye kontorbygget dei planlegger, samt gjerne noen sykler. Det er ikkje heilt bestemt enda. Fortsettelse foelger.

Vi er fremdeles uten stroem og vann paa det jamne. Det kommer og gaar litt men for det meste er det vekke. Paa sjette uka snart. Begynner aa bli litt trist aa vaske seg i en boette, og hekke i moerket om kveldene. Takk og lov for at lap toper finst! Og kort! Dei har heldigvis stroem nede i byen, saa vi drar ned paa VIP ( lokal pub/restaurant) og henger innemellom, og Camilla har dusj som vi laaner stadig oftere. Ellers har Oeystein faatt seg ein liten assisten ( student paa utplassering) for ein mnd. Han skal hjelpe Oeystein med aa samle inn informasjon til rapportane, og Oeystein er glad for litt assistanse. Oerjan har fremdeles lite aa gjere, men haaper stadig paa at ting skal forandre seg. Beni har ei veke igjen paa jobben foer ho skal til med karantene i to uker, foer hjemreise. Gaar alt etter planen lander ho 1 april kl 15.40 paa Bringeland flyplass. Saa daa er det berre aa moete opp med kvitost og grovbroed, deodorant, vinterjakke, tyggis, sjokolade, kaviar... aaah lista er lang..... Det blir stas aa komme hjem en tur ja. Familie og venner er saart sakna. Foerstemann ser vi jo 27 mars: Daa kjem Gunnar ein tur. Blir kanon. Velkommen!!! Ta med kaviar? :) Og makrell i tomat? JAAAAAAA

Februar

Sidan Sputnik har lagd ein sang om Zanzibar så følte vi det var obligatorisk med ein tur dit. Etter lang tids planlegging fann vi ut at vi skulle køyre eigen bil til Dar es Salaam – og ta ferje derifra. Det såg jo ikkje så langt ut på kartet. Torsdag 12. Februar gjekk vi hardt ut frå Nkhotakota med opptil fleire nybrente bil-cdar. I løpet av dagen kryssa vi grensa til Tanzania og ”slo leir” i eit forblåst vegkryss ca halvegs framme. Fredag kveld, etter litt meir enn 24 timar i bil nådde vi Dar Es Salaam. Dagen etter bar det lukt til Zanzibar med fergebåt medan Benedicte nynna på sputnik-sangen. Kort fortalt gjekk turen knirkefritt og på vegen fekk vi sjå både elefantar, giraff, zebra og noko anna rask. Kanon.

På Zanzibar var vi ein dag i Stonetown. Kjekt å vere i siviliserte strøk etter gammalt, og ikkje minst var det herleg å sjå sjøen og å ete sjømat. Etter fem månader med bønner og ris var smaksløkane våre heilt i ekstase – medan magen hadde fest. Andre dagen fekk vi også med oss ein snorkletur kombinert med eit besøk på ”prison island” der vi møtte nokre hyggelige kjempeskilpadder som det ikkje var lov til å sitte på. Ikkje at vi hadde tenkt til det heller.. Etter middag drog vi vidare til Nungwi som ligg på nordspissen av øya – som lokka sidan det skulle vere beste plassen for å snorkle og hekke på stranda. Det viste seg å vere riktig. Kilometer med kremkvite strener og turkisblått hav. 29 grader i vatnet, god sikt og mykje fisk. Heilt fint å slå i hel litt tid her. Zanzibar er også ein del dyrare enn andre stader i Afrika, så å svi av litt pengar går heilt fint. Vanskelig å finne noko til under 40 dollar natta. Greidde ein ikkje å bruke pengane opp på mat og drikke var det alltids ein hasjrøykande liksom rasta-masai innan rekkevidde med både trefigurar og jallasmykker. Øystein gjekk sjølvsagt berserk i desse bodene. Ingen av oss er spesielt flinke til å ligge i ro på strands, så etter tre-fire dagar med sol og snorkelpusting var vi igjen klare for å bevege oss. Vi tok to netter til i Dar kor vi shoppa litt, pimpa opp bilen og såg tv på hotellrommet:-) For turen heim satt vi av tre dagar slik at det skulle bli tid til litt meir enn bare å sitte pal i bilen. Vi vurderte ein safari, men sidan ein såg såpass mykje dyr frå bilen var det egentlig ikkje noko vits i å betale ekstra for det. Som vanlig etter ein tur var det godt å komme heim til trygge og stille Nkhotakota.

I Nkhotakota var det framleis tomt for vatn – noko som har vedvart i tre veker. Vaktene våre henter vatn i bøtter, eller så sett dei bøttene ut for å bli fyllt av regnvatn i løpet av natta. Enkelte netter høyres det ut som det lyner og tordner inne i myggnettet vårt. Til og med Øystein treng ei hand å holde i då. Fremdeles dårlig med mat i området – merker det også på at fleire og fleire folk vil bomme pengar av dei rike ”muzunguane”. Hårde bud! Før vi drog på ferie såg vi oss nødt til å sparke den eine vaktmannen vår. Over lang tid har han til stadighet sneke til seg pengar ved å fortelle oss at ting er dyrare enn dei er, eller å unnlate å betale tilbake vekslepengar. Når han også stakk av med ein 50 kgs sekk med mais som vi skulle gi til ein av barneheimane såg vi ingen anna utveg enn å ”la han gå”. Ny vaktmann er tilsatt, han heiter sjølvsagt James (Sande til etternavn), og er ein knakande kjekk kar. Rotta veks stadig. Brutus er stadig på vift – sprer gener og plager eller dreper geitene til naboane våre. Benedicte måtte ”kjøpe ut” eit lite kje med brukke rygg etter herjingane hans. Dyr morro, 150 kr per drap. På jobb går ting i Sirup som vanlig. På Fisheries har dei den siste månaden berre hengt ut under eit tre, der dei fortel røvarhistorier om ”den gangen dei hadde sjef, og ikkje minst pengar til bensin”. Hos Øystein skjer det litt meir – eviglange mumle-møter, masing etter rapportar som uteblir og ein it-ansvarlig som stadig ødelegg datamaskina hans. Benedicte var djupt sakna medan ho var vekke. Det går framleis i malaria og unerernæring på det jamne. Skrik og skål dagen lang. Slik går no dagane. Beni som er ”the hardest working man in the jungle” ser fram til å komme ein tur heim.

B&Ø

3 februar 2009

Vi er visst litt blogg-trøtte. Det tyder nok på at vi har komme godt inn i rutinane. Som heime er det ete, drite, jobb, lunch, jobb, ete, sove etc. Men det faktum at vi endå ikkje har kjøpt oss kort til parabol-antenna vår betyr nok at vi ikkje har tid til å kjede oss. Så kva har skjedd så langt i år?

Som vi har nemnt tidlegare så har vi fått oss ein ny ”bistands-hobby”; Det starta med at julegava vår til familiane våre var at vi ville støtte ein barneheim med mat gjennom månadane januar-mars då det er matvaremangel i Malawi. Det betyr ikkje at vi også er på slankekur, men for vanlige fattige folk betyr ei 4 dobling av prisen på ris og dobling av maisprisen enten ingen mat eller for lite mat. Ryktene har spredd seg til familie og venner, og deira gavmildhet har plutselig gitt oss ein del ekstra kroner å rutte med. Så frå no støttar vi tre barneheimar (dreve av Mlera Aids Support Organisation – ein Community Based Organisation – dreve at frivillige i ei landsbyklynge utanfor Nkhotakota) , ca 160 barn, desse månadane. Dette krev ein del organisering samt køyring for å hente mais, male opp maiskorn, utkøyring og koordinering av mat samt å kontrollere at barna får det dei skal ha. Så det er kjekt med stor bil og ei konemor som vi har utnemnt som sjefskoordinator. Styret i Mlera er i alle fall supertakknemlige!

Vi driv ikkje berre hjelpeorganisasjon. Forrige veke var vi så helige at vi fekk storbesøk frå Norge. To av mine tidlegare kollegaer, Lars Anders og Trond opp på flyplassen i Lilongwe saman med tre elevar frå Flora Vidaregåande Skule. Agendaen deira var å fornye vennskapsavtalen med Nkhotakota Secondary School, samt å auke it kompetansen hjå dei tilsette på It kafeen dei starta desember 2007. Eg har hatt full hyre gjennom veka med å vere med dei i møter, ta dei med rundt i Nkhotakota osv. Veldig kjekt med besøk frå Norge, men eg trur det kan ha blitt litt travelt for dei spesielt sidan det vert mykje inntrykk å fordøye på så kort tid. Eg for min del er ”tilvandt og avstumpa” og klar for neste pulje. Nokon som vil komme? Må jo legge til at siste døgnet tok eg dei med til ”syden”; det betyr ein bra lodge på ei nydelig palmebefengt strand kor dei fekk bloppe rundt i 29 graders vatn, medan huda fekk ei fin og frisk raudfarge. Det fekk utretta mykje på tida dei var her så det fortente dei!

Benedicte er også i full jobb for tida. Ho er stasjonert på barneavdelinga på sjukehuset, og på denna tida av året er det høgsesong for malaria og underernæring. Som oftest ligg det meir enn 1 pasient i hver seng. Malaria er ingen hyggelig sykdom for små barn, så av og til må vi gi Benedicte litt trøst etter jobb. Beni må også prate Chechewa kvar dag, så ho er etterkvart guruen vår der engelsken vår kommer til kort. (Ser ut som både eg og Ørjan har blitt med i ”drop-out” statistikken fra språkundervisninga vår). Funderer ellers på ein tur til Zanzibar i Tanzania ca midt i februar. Har for tida sterke snorkle/fridykkingsabstinensar som eg trur skal bli tilfredsstilt der..

Da var det jammen 2009; nytt år og nye muligheter.

Men før vi begynner på det nye året, må dei siste vekene av det gamle dokumenteres. Juleforberedelser var det ingenting av her nede. Kan vel påstå at jula egentlig bare var ein ide her og ikkje eit faktum som heime. Vi leste om jula på nettet men såg ingenting til den. Drog som sagt til Nkhata Bay ca 2,5 timers køyring nord for Nkhotakota, og tok juleferien der. Budde i ein Chatlet heilt nede ved sjøen, så det var berre å ta på seg bikinien og hoppe fra verandaen om mrg. Deilig! Tilbrakte dagene med snorkling, bading, lesing og små turer til sentrum for mat og internet. Julekvelden tok vi på oss finstasen og inntok heilgrilla svin, m sprø svor (nammenamm!), biff, fisk med masse deilig tilbehør. Fikk selskap av eit norsk par samt ein engelsk familie ( dei som dreiv plassen) og ein familie som har budd mangen år i Zimzabwe, men som no flyttet til Kenya siden ting har blitt litt vanskelig under Mr Robert Mugabe’s styre… Det er visst ein ståande uskreven lov, at dersom noe skulle skje med Mugabe, så skal alle kvite i landet drepes… godt kong Harald og Mr. Stoltenberg er av eit litt anna kaliber. Vart underholdt av ei gruppe med folk som spilte trommer. Litt usikker på om dei hadde øvd på forhånd, men sjarmerande var det i alle fall. Masse barn fra landsbyen rundt som kom og dansa.

Snorkling/fridykking i Lake Malawi er ikkje som i saltvatn, men likevel ein fin fin opplevelse. Temperaturen er upåklagelig; ingen gåsehud av å hoppe uti her. I Nkhata Bay var vi på ein liten båttur til ei bukt med masse fisk i ulike farger; kjempe fint. Fisken er for det meste fra 600 gr og nedover, så ingen sjags til å harpunere noe her. Då skal du vere god. Sikta er også noe varierende, mellom 3 til 7 m.

På Nyaja lodge blei vi også kjent med ein greker ved navn Gregory. Han har nettopp begynt på sitt 3 år på loffen i Afrika. Har vore over alt, no sist langs vestysten og dei sentrale deler av Afrika. Gjennom jungler med elvebåt og til fots på plasser med ingen veier. Han har fortalt historier som vi andre ikkje har villa tru på, og vi har etter hans beretninger skjønt at Malawi faktisk er ganske utviklet tross alt i Afrikans målestokk. Her fins jo både elektrisitet og vatn, og det er asfalterte veier i alle fall på hovedvegene. Men så finst det jo tross alt ørten NGO’er her, som må ha litt fine faciliteter ”for å overleve.” Vi inkludert. Skulle nok ha greid oss uten innlagt strøm, men er særs glad for at eg ikkje må hente vatn kvar dag.

Så var jula over og vi drog til Lilongwe etter å ha vore heimom en lten tur. Ørjan skulle hente Camilla, Øystein hadde med seg Chilimba ( fiskeren som skal starte med djupvannstråling) m kompanjong for å dra i møte med ein bank, og eg tok turen innom Nurses and Midwifes med orienteringspapirene mine. Camilla viser seg å være ei fin fin jente som har glidd innimellom oss andre uten tegn til tilpassningsvansker. Eg er særs nøgd med å ha fått eit kvinnelig innslag i kvardagen, men ikkje like nøgd som ørjan seff. Møtet til Øystein og Chilimba var lovande; banken treng litt meir informasjon men er mest sannsynlig klare til å stille med alle pengene som trengs. Dei er allerede inne på fiskeri gjennom andre forum, og var svært interessert i prosjektet. BRA!!! Nurses and Midwifes skulle seff ha meir penger av meg før eg kunne registreres ordentlig, men eg fikk ikkje bet. Når eg var innom fordi vedkommende som hadde med det å gjøre ikkje var på jobb.... Så eg må til bake igjen uka som kjem... Hurra.

Var litt deilig å være i Lilongwe uten å ha det travelt for en gang skyld. Vi tusla mye rundt på markedene (bilde t.v). Fikk faktisk kjøpt oss noen ok t- skjorter, samt at Øystein fikk seg eit par nye bukseseler. (Det er berre å hive seg på trenden folkens: Bukseseler er tøft! )Om kvelden gikk vi ut og spiste, men gikk pent til sengs tidlig som vanlig. Camilla fikk seg ein pang start på oppholdet, då ho ramla ned i eit stort hull ( ingen gatelys..), men ho kom heldigvis fra det med berre noen små skrubbsår.

Nyttårsaften inviterte vi til mat og fest hos oss. Eg bakte banankake og sjokolade kjeks, og Uli, Sebastian og Ørjan lagde geite/biff karbonader, potetsalat og kvitløksdressing pluss pluss…. Vi inviterte alle vi kjenner som var her i jula og det ble ein kjempe bra kveld. Ørjan hadde kjøpt inn ei rakkett, som ble avfyrt med stor jubel. Seff dei einaste rakettene i Nkhotakota. Resten av kvelden gikk det mye i Sing Star;Med stor innelvelse. Uli vant som vanlig... (Han øver heime kvar dag den sniken… )Beni slo han 1 gang!!! Veldig fornøgd med det!!! Resten av dagene har forbigått i stillhet. No venter vi berre på at kvardagen skal komme igjen. Og det gjør den vel i mrg. Godt Nyttår til alle fra oss. Måtte det bli eit strålande år! vh Beni og co.