Så var det neste kapittel i historien om Nkhotakota. Det har rukket å bli 11 juli og eg (Beni) har rukke å vere her i 1 mnd igjen. Det har vore ein spennende mnd., med mye besøk fra Norge og en del ferie for min del. Først kom Jeanette Kvammen, min nabo, medsykepleier og venn fra Jølster. 14 dager her nede ble fyllt med; litt snoking i lokalmiljøet, besøk på barnesentrene m sang, ballonger og litt snop til stor glede for barna, 3 dagers arbeid på sykehuset, helgetur til Nkhata bay m sydenliv og litt fest og til slutt safari i South Luangua National park i Zambia. 2 kjempe bra uker m mye inntrykk for Jeanette, men også mye morro! Turen til Zambia var fantastisk, og alle som leser dette er herved oppfordra til å en eller anna gang ta turen! Kjempeflott camp ( Kiboko travels og Track & Trail river camp), MASSE dyr både rett ved campen, i campen og ikkje minst inne i parken. Vi såg det som var å se; leopard, løve, villhunder, elefanter, sebraer, alle slags antilopedyr, giraffer, bøfler, krokodiller, hippoer, heffalumper, hyener, masse vakre fugler, aper, bavianer, bush babies etc etc etc. Må kanskje tilbake eg også.

Etter at Jeanette drog ( en dag for seint he he… ) så kom foreldrene til Ørjan sammen med en tante. De var her ca en uke før de satte nesen mot Zambia, Victoria fallene og South Luangua. No er det ca 14 dager til Torunn, Torgeir og kanskje Håkon og Rebecca kommer en tur. Blir bra! Vi gleder oss.Eg har endelig kommet i gang med jobbingen på ordentlig. Er no plassert på male ward etter eget ønske, og er usikker på om det er noe ”bedre” med tanke på kommunikasjon, som var mitt argument for å flytte. Var litt lei av å ikkje kunne kommunisere bedre med pasientene mine. Menn snakker i gjennomsnittet bedre engelsk enn kvinner. Men det er jammen mange av dei som ikkje gjer det også. Uansett er voksne meir mitt felt, og eg ser og veit i større grad kva som trengst av behandling. No er diagnosene alt fra hummer til kanari, siden alt samles i en avdeling. Og igjen er det mye som er uklart siden vi ikkje får analysert så mange ting. En jobber litt utifra en antagelse, og behandler gjerne meir symptomene som oppstår uten å vite utløsende årsak. Ofte får dei behandling for fleire ting for å vere sikker. Utstyrmangelen gjer seg gjeldande midt opp dei hele, og denne uken er det utstyr til sårstell som har vore det vanskelige, samt munnbind, stelleforkler og div antibiotika.

I tilegg har det blitt en stor sak av at ambulansene blir brukt til lastebiler/ busser, når dei er ute på pasienttransport. I stede for å køyre direkte med pasienten/-e, så driver dei i timesvis med frakt av folk og ting og tjener penger til eget bruk. I følge tall som Øystein sitter på, går over 60 % av budsjettet til sykehuset til transport ( bensin + vedlikehold av køyretøy), og det er jo ikkje så rart når dette skjer på fast basis. Syns eg ser det samme skje i Norge... På veg til Haukeland tar sjåføren med noen studenter, noen sekker poteter som skal lastas av i Romarheimsdalen, og der plukkes det opp 10 liter heimelaga saft, lefse, en madrass og noen høner til nevøen til ho Marta som har flytta te byn. He he… RAMASKRIK! Det ble sagt klart ifra her også, at om dette skjedde igjen kommer sjåføren til å miste jobben og sykepleieren som er med blir rapportert til forbundet.

I morgen er sykehuset 1 år gammelt, og i dag skal dette markeres med en skikkelig storrengjøring. Eg syns eg gjør min del av rengjøringen til daglig, så eg sniker meg unna i dag. Til vanlig blir gulvene vasket daglig, og sengene hver tirsdag. Det er ingen rutiner på vask etter hver pasient, no eg forsøker å innføre. Eg vasker også ned undersøkelsesrommet/sårstell rommet så ofte eg kan. Helst hver dag. Og området der vi sykepleierene holder til, kall det kontor og medisin-/utstyrsrom, bli støvtørket hver dag. Uansett kor mye det vaskes så blir det liksom ikkje reint syns eg. Og lukten av mange syke mennesker på en plass, henger tungt i lokalet. Blir spennende å komme tibake på mandag og se om det har blitt noe renere og lettere. 1 års jubileet skal også markeres med en fest, mest sannsynlig neste fredag. Da blir det hela i taket.

Nkhotakota er elles som før. Det er ”vinter” her no, og temperaturene ligger rundt 19 grader om mrg og opp i 28- 30 på dagen, i skyggen vel å merke. Det er oftere overskyet og det har kommet et og anna lett regnskyll. Det blir videre mørkt tidligere, ca rundt kl 18. Litt kjipt når ein er ferdig på jobb kl 17. Rekker knapt å komme hjem før det er mørkt. Kveldene er laaaange. Øystein og eg har slått oss på kabalen, og har turneringer. JEPP; lite å gjøre på… he he… Ellers går det i bøker, en og anna tur ned på Sitima ( en lodge nede ved innsjøen der båten går over til øyene ute i sjøen) for en øl og litt skitpreik med sørafrikanerene som driver plassen. Der reker det jo også forbi en og anna backpacker, som bringer nytt ifra verden der ute. De alles fleste malawiere, holder seg inne etter mørkets frembrudd, så det er lite vi ser til noen av dei. Er jo ikkje så lett å bevege seg rundt når det ikkje fins lys. Lommelykter har ikkje folk flest råd til.

Noen små nyheter til slutt;-Øystein og Linga Boatbuilders venter enda på motorene til båtene. De sendes fra England en gang i neste uke om eg ikkje tar feil. Det går fremover, om enn sakte.

Mini er gravid etter en hektisk uke med flere gruppevoldtekter, til Brutus sin store fortvilelse. Han gjorde sitt for å holde mannfolka unna, men det er ikkje lett når Mini går rundt å løfter på halen og gjør seg til.

Vi var i byllup i Blantyre på mandag, noe som kan oppsummeres som en orgie i pengekasting og dansing. Det var vielse kl 08 om mrg, middag for de nermeste og så startet pengekastingen kl 13 og varte til 17.30. Foran og rundt brudeparet, til overdøvande musikk og en speaker som brølte i mirkofonen på Chichewa. Vi fulgte strømmen siden vi ikkje forstod så godt kven som skulle frem når. Trur ikkje vi gjorde noe galt. Til slutt fikk vi hver vår brus, et drops, en liten muffin og et par tørre kjøtt biter. Eg fikk en grisepenis som eg i stillhet gav vekk til sidemannen. Han ble veldig glad. Denne formen for brullup er visst den moderne formen. Og en måte som er svært innbringande økonomisk for brudeparet, som no skal flytte sammen og stifte bo. Og dei treng det jo. Men det ble veldig lite personlig av den grunn. Personlig eller innbringande? Ikkje det vanskeligste valget.

Vaktmennene våre har fått seg ferie. En om gangen seff, med innbytter på plass. Det er første gang Christopher har ferie på 4 år, så han er veldig happy. Vi har planer om å reise å beøke han i løpet av neste uke.Vi lurer også på å istede for nytt fadderbarn, å støtte hans barn ( 5 stk) med skolegang. Får vi det praktiske til, så blir det slik.

Den største gekkoen vår, som levde bak kjøleskapet, døde i natt. Vi fant han i dag tidlig midt på gulvet. Mest sannsynlig var det hjertestans. Den var liksom i fart såg det ut som. Triste greier. R.I.P.

Tenker vi avslutter der. Håper alle der hjemme/ borte har det bra. Klem til de som vil ha. Hepp.