Torsdag 27 nov 08
Skriver mest for å tømme hodet for inntrykk og følelser, har ingen spes. Mening med eller rød tråd i det eg skriver. Så ta det for det det er. På forhånd takk for det ja.
Har denne uken vore på barneavdelingen. Dette var den avdelingen eg kvidde meg mest til å jobbe på, men det har vist seg å være ganske ok. Sjølv om eg til tider føler meg som verdens mest grusomme menneske, som når eg for eksempel legger inn venefloner ( det er vanskelig på babyer!!!), gir injeksjoner eller assisterer/ holder fast barnet når legene skal utføre en eller annen undersøkelse. Trur ikkje det skaper et godt forhold til sjukehuset akkurat, men når undersøkelsen er nødvendig så kva skal ein gjere. Her nede er smerte noe ein er vandt med, så holdningen til pårørende kan vere krassere enn min til barnet. Eg er den som gir meg først og syns at no får det vere nok…. Vanskelig avveining når behandling eller undersøkelser er livsnødvendige. Takk for at sedasjon og bedøvelse finnes hjemme. Måtte vi aldri gå tomme!!!
Eller bli fattige!!! Her er det sterkeste som blir gitt paracet og Ibux. Har du no ordenlig vondt så går det an å få tak i en dose med Petidin om ein er heldig. Og lokal bedøvelse finnes ikkje. Heller ikkje ved innlegging av kateter!!! Mmmmm......
Ellers er som sagt barneavdelngen en fin plass å vere. Det er en mannlig sjefs sykepleier der, som syns det er heilt topp at eg er der. I tilegg har clinical officers’enen( 3,5 års medisinsk utdanning) og medical assistants’ene ( 2 års med. Utd.) vore usedvanlig hyggelige også, samt dei andre kvinnelige sjukepleierene. Så vi får se, kanskje det er her eg ender opp med å jobbe…. Visst eg får velge vel og merke. Har forsøkt å få snakke meg DNO ( District Nurse Officer: Den øverste sjefs sjukepleieren på sjukehuset.), men ho er stadig vekk borte eller opptatt. Har en uke igjen av orienteringen, så det må no snart bestemmes. Venter også på svar ifra The Ministry of Health sentralt; alle ansettelser over hele landet går via dei. Sendte søknaden for 3 veker siden, så eg syns eg snart burde få svar!! Men iflg. DNO så kan eg begynne å jobbe mens eg venter på svar.
Har gitt opp å få noe bedre bet. jobb pr. no. UN kvalifiserer eg ikkje for å jobbe igjennom, og alle andre prosjekter har ikkje penger til lønn høgre enn lokal sats. Noe som for så vidt er bra. Det er jo egentlig urettferdig at eg skal motta mye mer penger på ein arbeidplass bare fordi eg er kvit. Vi utfører jo samme arbeidet på sett og vis. Dersom eg hadde gått inn ein ledende stilling eller dreiv utviklingsarbeid eller opplæring, så ville det jo vore naturlig. Men så lenge eg jobber på gølvet som en av gjengen, så er det greit at eg tjener det samme. Systemene ellers her nede er gjennomsyret av korrupsjon. Folk nekter å komme på møter dersom dei ikkje får betalt for det, eller i alle fall brus og kjeks. Og dersom 2 møter kolliderer så er det det som betaler mest som ”vinner.” Enkelte ganger får dei utbetalt pengene før lunsj, og da er det veldig vanlig at folk ikkje dukker opp etter lunsj igjen.
Har då også fått nærkontakt med ordentlige afrika barn, slike som vi ser på TV. Med HIV/ AIDS, tynne som skjelett med all slags infeksjoner og problemer, som ligger og har nok med å puste, prøver skrike men får det ikkje til, med fortvilte mødre som også har HIV/ AIDS. Det er ganske triste greier. Og når barna får hjernehinnebet pga malaria og blir hjerneskadet, og eller dør. Blodfattige er de hele gjengen, noe som også er en følge av malaria. Gjerne med ein HB ned på 3-4 tallet. ( det vanlige er mellom 12 og 15) Ufattelig at de overlever de som gjør det.
Begynner ellers å få litt flyt på ting og bli trygg i mine nye omgivelser. Jobber meir og meir på egen hånd. Har også begynt å få litt venner og bekjente i sjukehus miljøet. Så eg kjenner meg ikkje så ensom og fremmed lenger. Ikkje det; eg er på jobb for å jobbe, ikkje for å bli bestevenner med noen. Sjølv om seff. Arb. miljø er viktig.
Det med å anskaffe seg venninder viser seg å vere vanskelig. Det er mest gutta som er pratsomme. Jentene/ kvinnene er litt skye, og så er de ikkje minst veldig annerles enn meg. Her er kvinnene veldig tradisjonelle, dei er hjemme og føder barn og lager mat og tar seg av husholdet generellt. Kvinner som er ute etter mørkets frembrudd er ” working girls” ute etter å tjene noen ekstra slanter, og iallfall om det er på en bar. Gutta/ mennene lever ein litt meir frigjort tilværelse. Dei er meir ute og henger, preiker skit og har fritid som dei bruker på sosiale ting. Kvinner blir butikkdamer, frisørdamer og sykepleiere. Menn tar seg av resten. Veldig forenklet. Kvinnene er interessert i om eg er gift og har barn og om eg har smakt på Nsimaen enda ( den lokale varianten av mais stappe), mennene er interessert i alt mellom himmel og jord. Ingen frierier så langt. Også Ruth Berit og Ninja som var her før oss, sa det samme. Dei fikk kun mannlige venner. No har eg berre vore her i 7 veker så eg skal ikkje avskrive kvinnene heilt enda.
Som dere gjerne skjønner, så jobber hjernen på høggir. Det er mye som absorberes og halvfordøyes i løpet av den dag. Hodet kjennes litt for stort når eg går hjem fra jobb. Har så mye eg gjerne skulle formidlet. Igjen møter eg på venskeligheter med å finne de rette ordene. Så om eg gjerne ordlegger meg feil og ting høres ” feil” ut ( les: rasistisk, sint, hånlig, sneversynt, slemt etc), så vit at eg ikkje mener det noe i den retningen. Eg er nok farget av min bakgrunn og mine erfaringer, men prøver å vere så nøytral som mulig i min tilnærming og holdning til ting. Forstå og tolke ting utifra kontekst og setting. Men som eg skreiv fra Ghana, ein tulling, uavhengig av farge eller samfunnsmessige problemer. Det får vere måte på empati og innlevelse. Her får ein kalle ein spade for ein spade, som det heter.
Ellers kan det meddeles at eg planlegger grønnsaks hage, Rotta ( Rat som vaktmannen kaller henne) beynner å bli "stor" og sterk, og kommer løpende over tunet hver morgen so å si god morgen m jumboørene flagrende etter seg... Øystein er litt frustrert over jobben sin, da det viser seg å vere vanskelig å innhente data rundt omkring, Ørjan er og litt frustrert siden fisheries aldri har råd til bensin og forventer at han skal bet. for det. Vaskedamen vår( Meklina) har tatt opp lån av oss til innkjøp av fertilizer til farmen sin der ho har ansatt en masse folk: Skikkelig buissness dame. No med 4 jobber : Vaskedame, ris selger, iskremselger og bonde!!! Slike damer må ein støtte. Men det blir med 10 % rente!!! Litt sånn micro lån.
Det får bli alt for denne gang. Klem og kos til alle! Hepp!!
lørdag 29. november 2008
lørdag 22. november 2008
22 Nov 2008
Enda en uke har gått, og eg har no jobba i 2,5 uker. Har gjort unna min orientering på female ward og er no på male surgical ward sammen med King’Ori. Er egentlig ferdig med min orientering der også, men pga av en stor ulykke forrige søndag, der 52 menn ble skadd, så har eg blitt der ut uken for å hjelpe til med sårstell. Det var altså da en lastebil med over 200 mennesker på lasteplanet, der den ene siden på planet ramlet av i fart og dermed ble 52 menn og 2 kvinner skadd og 2 døde. Det er litt brudd og mye kjøttsår og litt avrevne sener her og der. Litt sånn krigssone på mandag, men utover uken har vi fått noenlunde oversikten. Men det har gått i sårstell fra morra til kveld og heile gjengen er jo på i.v. antibiotika pga infeksjon i sårene. Nok å henge fingrene i m.a.o.
Kan etterkvart jobbe litt meir sjølvstendig både med medisin utdeling, sårstell og legevisitt; dvs. Til det siste så hører det jo med at vi trenger tolk. Eg kan spørre folk korleis det går og om dei har vondt noen plass, men det er det. Men kroppsspråk er en fantastisk ting. Utrolig ka ein kan kommunisere via det. Og noen tegn er jo enklere å tolke enn andre. Som eg er kvalm for eksempel, eller det der gjør vondt. Treng ikkje være hjernekirurg for å forstå det! Men så er det heldigvis alltid en eller annen guardian som snakker engelsk, og dei er meir enn villige til å hjelpe både meg og kvarandre. Privatliv finnes ikkje likevel siden alle ligger i eit stort åpent rom uten gardiner mellom sengene. Så alt som foregår er til alles beskuelse. Inkludert mine bevegelser. Eg blir fulgt av ca 80 par auger i alt eg foretar meg. Nei sikkert meir. Alle pasientene har en eller fleire guardians ved sengen, og er det en kvinne der, så har ho iallefall med seg 1 barn på ryggen, og gjerne et til ved beina. Og ein kvit kvinne er super underholdende!!!
Etter male ward, skal eg til barneavdelingen, og det kvir eg meg til. Den er som oftest overfull og det er mye dødsfall. Har no også dei site dagene prøvd hardt å behandle ein liten gutt på 13 år med hodeskader etter mango-tre ulykke. Men det ser ut som han stryker med. Han har fått infeksjon i hematomet i panne og over augene, og det har mest sannsynlig spredd seg til bihulene og deretter til hjernen. Så i går var han komatøs, høgfebril og hadde epileptiske anfall, som ikkje er et godt teikn. Uten at vi kunne gjøre så mye med det, noe som er vanskelig å akseptere, men det må eg jo berre.Men det er trist. Etter barneavd. blir det operasjon i 5 dager til slutt. Blir jo spennende. Lurer på om eg skal assistere eller om eg berre skal observere. Tipper på det første.
Morgenmøtene er like håpløse som dei har vore. Eg har foreslått å slå av AC’en men det har ikkje blitt fulgt opp. Så vi sitter no der og gjetter på kva som blir sagt. Det er ingen særlig handover med rapport på avdelingen, så ein må sjølv finne ut av kva som feiler folk. Blir lite kontiunitet av slikt. Eg gjør meg mange tanker om korleis min rol
le vil bli når eg er ferdig med orienteringen. Og dette er noe vi har diskutert oss imellom i heimen også. Kor mykje skal ein blande seg i dei rutinene dei har etablert og kor mykje endringer skal ein presse igjennom? Og kva er det rom for? Det er jo klart at det her ikkje vil være mulig å heve kvaliteten på behandlingen opp på det nivået som er hjemme pga av mangel på arb. kraft og utstyr. ( VI mangler veneflonpropper; vennligst send ned eit lass. Veldig vanskelig uten!!!! Bleier, dopapir og sengetøy også! ) Men det er heilt klart mulig å heve kvaliteten en del, ved å få meir kontiunitet i behandlingen og med meir kunnskap.
Men så kjem ein til stolthetsaspektet og viljen til forandring. Og min egen grad av frustrasjon. Det ser ut som om eg må finne ein balanse mellom dei to tingene. Eg håper eg kan påvirke/ inspirere til noen endringer, samt at eg nok må holde mitt eget frustrasjonsnivå nede. Akseptere at det er mye eg ikkje får gjort noe med. Så lenge det som kan bli gjort blir gjort, så skal eg være fornøgd! Eg håper ellers at eg blir stasjonert på en av de medisinske avdelingene. Eg må uansett lære meg å ikkje ligge våken og tenke på pasientene om natten og ha dårlig samvittighet for alt eg ikkje rekker å gjøre i løpet av en dag.
Forrige uke var ellers stille. Øystein var på HIV/ AIDS konferanse og Ørjan, hundane og eg hadde late kvelder med bøker og Chichewa undervisning. Uli var oppom noen dager og det har blitt spilt litt badmington i hagen. I helgen var også vi i Salima/ Senga Bay og nøt litt luksusliv og strandliv m Øystein. Som sjølvsagt resulterte i ein grundig solbrenthet. Lørdag kveld prøvde vi å finne litt uteliv i NKK, men vi lykktest ikkje, så det endte med kortspill på verandaen og en episode Sopranos før vi sovna. Vi har diskutert at ordet kjedelig er forbudt, her er alt gøy og vi takker ja til alle tilbud som måtte komme om aktiviteter. Det er heilt klart en utfordring å komme frå vår rastløse tilværelse og hit, der det ikkje finnes noe å gjøre. Ikkje har vi koblet til TV ’en heller. Blir muligens til at vi gjør det i regntiden, når været setter en stopper for uteaktiviteter?!
Tirsdag denne uken køyrte vi oss en tur og besøkte området der det ligger eit barnehjem borti bushen her. Vi to med oss ein håndfull ballonger og det er fantastisk å se kor mykje underholdning som kan komme ut av en så enkel ting her nede. Ungene var over seg av begeistring, og enda mer når vi tok bilde av dei, som dei fikk se etterpå. Kjempestas. Vi planlegger å få tak i noen fotballer og evt andre ting, og donere til dei. Evt snakke med sjefen på heimen og høre om det er noe spes dei treng. For bare små ting utgjør en kjempeforskjell her. Klærne folk går i er så utslitte at det er like før dei faktisk ramler av dei. Store hull og ødelagte glidlåser og møkkete og fæle. Men blide.
Andre høgdepunkt er vel at Fredrik Gulbrandsen, rådmannen i Flora kommune, kom hit forrige søndag. Han hadde med seg kvite kakemenn, julemarsipan, sognemorr, fenalår, og FLAX julekaklender +++ fra mamma og pappa. Gjett om kakemennene gikk ned på høgkant. Resten har vi spart og frosset ned. Skal spise det når julen nærmer seg. Rådmannens business her nede var/er videre plan for samarbeid mellom NKK og Flora. Så Ørjan og Øystein har vore i møte heile veka. I går kveld hadde vi avslutningsmiddag
igjen m taler og moro. Folk har ofte mye på hjertet!!!
Tja… Det var jo en kort oppsummering av de siste 2 ukene… Vi har det som dere skjønner veldig bra, sjølv om hjemlengselen tar meg av og til. Men det syns eg berre er godt! Hadde blitt litt trist dersom eg ikkje lengtet hjem. Det betyr jo berre at eg har bosatt meg på rett sted, at eg har en fantastisk familie og et like godt nettverk av venner, en spennende jobb og gode kolleger, Norge er et bra land og vi er priveligerte på alle måter!!! Glade i dere alle sammen og savner og tenker på dere hver dag!
Kan etterkvart jobbe litt meir sjølvstendig både med medisin utdeling, sårstell og legevisitt; dvs. Til det siste så hører det jo med at vi trenger tolk. Eg kan spørre folk korleis det går og om dei har vondt noen plass, men det er det. Men kroppsspråk er en fantastisk ting. Utrolig ka ein kan kommunisere via det. Og noen tegn er jo enklere å tolke enn andre. Som eg er kvalm for eksempel, eller det der gjør vondt. Treng ikkje være hjernekirurg for å forstå det! Men så er det heldigvis alltid en eller annen guardian som snakker engelsk, og dei er meir enn villige til å hjelpe både meg og kvarandre. Privatliv finnes ikkje likevel siden alle ligger i eit stort åpent rom uten gardiner mellom sengene. Så alt som foregår er til alles beskuelse. Inkludert mine bevegelser. Eg blir fulgt av ca 80 par auger i alt eg foretar meg. Nei sikkert meir. Alle pasientene har en eller fleire guardians ved sengen, og er det en kvinne der, så har ho iallefall med seg 1 barn på ryggen, og gjerne et til ved beina. Og ein kvit kvinne er super underholdende!!!
Etter male ward, skal eg til barneavdelingen, og det kvir eg meg til. Den er som oftest overfull og det er mye dødsfall. Har no også dei site dagene prøvd hardt å behandle ein liten gutt på 13 år med hodeskader etter mango-tre ulykke. Men det ser ut som han stryker med. Han har fått infeksjon i hematomet i panne og over augene, og det har mest sannsynlig spredd seg til bihulene og deretter til hjernen. Så i går var han komatøs, høgfebril og hadde epileptiske anfall, som ikkje er et godt teikn. Uten at vi kunne gjøre så mye med det, noe som er vanskelig å akseptere, men det må eg jo berre.Men det er trist. Etter barneavd. blir det operasjon i 5 dager til slutt. Blir jo spennende. Lurer på om eg skal assistere eller om eg berre skal observere. Tipper på det første.
Morgenmøtene er like håpløse som dei har vore. Eg har foreslått å slå av AC’en men det har ikkje blitt fulgt opp. Så vi sitter no der og gjetter på kva som blir sagt. Det er ingen særlig handover med rapport på avdelingen, så ein må sjølv finne ut av kva som feiler folk. Blir lite kontiunitet av slikt. Eg gjør meg mange tanker om korleis min rol
le vil bli når eg er ferdig med orienteringen. Og dette er noe vi har diskutert oss imellom i heimen også. Kor mykje skal ein blande seg i dei rutinene dei har etablert og kor mykje endringer skal ein presse igjennom? Og kva er det rom for? Det er jo klart at det her ikkje vil være mulig å heve kvaliteten på behandlingen opp på det nivået som er hjemme pga av mangel på arb. kraft og utstyr. ( VI mangler veneflonpropper; vennligst send ned eit lass. Veldig vanskelig uten!!!! Bleier, dopapir og sengetøy også! ) Men det er heilt klart mulig å heve kvaliteten en del, ved å få meir kontiunitet i behandlingen og med meir kunnskap.Men så kjem ein til stolthetsaspektet og viljen til forandring. Og min egen grad av frustrasjon. Det ser ut som om eg må finne ein balanse mellom dei to tingene. Eg håper eg kan påvirke/ inspirere til noen endringer, samt at eg nok må holde mitt eget frustrasjonsnivå nede. Akseptere at det er mye eg ikkje får gjort noe med. Så lenge det som kan bli gjort blir gjort, så skal eg være fornøgd! Eg håper ellers at eg blir stasjonert på en av de medisinske avdelingene. Eg må uansett lære meg å ikkje ligge våken og tenke på pasientene om natten og ha dårlig samvittighet for alt eg ikkje rekker å gjøre i løpet av en dag.
Forrige uke var ellers stille. Øystein var på HIV/ AIDS konferanse og Ørjan, hundane og eg hadde late kvelder med bøker og Chichewa undervisning. Uli var oppom noen dager og det har blitt spilt litt badmington i hagen. I helgen var også vi i Salima/ Senga Bay og nøt litt luksusliv og strandliv m Øystein. Som sjølvsagt resulterte i ein grundig solbrenthet. Lørdag kveld prøvde vi å finne litt uteliv i NKK, men vi lykktest ikkje, så det endte med kortspill på verandaen og en episode Sopranos før vi sovna. Vi har diskutert at ordet kjedelig er forbudt, her er alt gøy og vi takker ja til alle tilbud som måtte komme om aktiviteter. Det er heilt klart en utfordring å komme frå vår rastløse tilværelse og hit, der det ikkje finnes noe å gjøre. Ikkje har vi koblet til TV ’en heller. Blir muligens til at vi gjør det i regntiden, når været setter en stopper for uteaktiviteter?!
Tirsdag denne uken køyrte vi oss en tur og besøkte området der det ligger eit barnehjem borti bushen her. Vi to med oss ein håndfull ballonger og det er fantastisk å se kor mykje underholdning som kan komme ut av en så enkel ting her nede. Ungene var over seg av begeistring, og enda mer når vi tok bilde av dei, som dei fikk se etterpå. Kjempestas. Vi planlegger å få tak i noen fotballer og evt andre ting, og donere til dei. Evt snakke med sjefen på heimen og høre om det er noe spes dei treng. For bare små ting utgjør en kjempeforskjell her. Klærne folk går i er så utslitte at det er like før dei faktisk ramler av dei. Store hull og ødelagte glidlåser og møkkete og fæle. Men blide.
Andre høgdepunkt er vel at Fredrik Gulbrandsen, rådmannen i Flora kommune, kom hit forrige søndag. Han hadde med seg kvite kakemenn, julemarsipan, sognemorr, fenalår, og FLAX julekaklender +++ fra mamma og pappa. Gjett om kakemennene gikk ned på høgkant. Resten har vi spart og frosset ned. Skal spise det når julen nærmer seg. Rådmannens business her nede var/er videre plan for samarbeid mellom NKK og Flora. Så Ørjan og Øystein har vore i møte heile veka. I går kveld hadde vi avslutningsmiddag
igjen m taler og moro. Folk har ofte mye på hjertet!!!Tja… Det var jo en kort oppsummering av de siste 2 ukene… Vi har det som dere skjønner veldig bra, sjølv om hjemlengselen tar meg av og til. Men det syns eg berre er godt! Hadde blitt litt trist dersom eg ikkje lengtet hjem. Det betyr jo berre at eg har bosatt meg på rett sted, at eg har en fantastisk familie og et like godt nettverk av venner, en spennende jobb og gode kolleger, Norge er et bra land og vi er priveligerte på alle måter!!! Glade i dere alle sammen og savner og tenker på dere hver dag!
lørdag 15. november 2008
15. November 2008
Har nok ein gang vore på work-shop i nabodistriktet Salima. Forrige gang var einingsleiarane i kommunen samla for å finne ut korleis vi som kommune kan jobbe meir som eit team. Dei tre siste dagane var eg der sammen med fire andre distrikt for å få med oss siste nytt i HIV/Aids utviklinga i landet. Kone og hundar måtte vere igjen i KK for å passe huset, men generøs som eg er greide eg å ordne både Benedicte og Ørjan eit gratis-rom frå fredag til laurdag. Salima ligg omlag 130 km sør for KK litt inn i landet frå innsjøen – klimaet er eit par grader varmare enn i KK så det er ein varm og klam plass, spesielt i månadane før jul. Forrige. Etter ein betre frokost greide vi å bli sånn passe solbrente før vi stakk tilbake til heimen vår.
HIV/Aids konferansen vår i og for seg ei svært interessant affære. Det var lagt opp til eit tettpakka program - der ulike undersøkelsar om risikogrupper, risikoområder, atferdsdata etc vart lagt fram. Ei av dei mest utsatte gruppene i landet er noko overraskande Lærarane. Eg måtte sjølvsagt spørre kvifor. Svaret er todelt; I grisgrendte strøk er lærarane blant dei med høgast inntekt og høgast status - dei er difor ettertrakta som partnarar, og dei mannlege lærarane har råd til å betale litt for å få seg litt. I byane derimot strekk betalinga ikkje til - så for å få betalt nødvendige utgifter må ein god del kvinnelege lærarar spe på inntekta si for å få ting til å gå 
rundt. I snitt er 24 % av lærarane i grunnskulen HIV positive, og med ein gjennomsnittleg lærar/elev rate på 1:73 ser det ikkje heilt lyst ut for lærarane. Kvinnelege sex arbeidarar har heller ikkje noko lystig framtid - av desse er heile 71 % smitta. Stay away! Dei sjuke i vårt distrikt har jo eit par fortrinn som ein ikkje skal kimse av. For det første har vi eit splitter nytt sjukehus her (sjå bildet til venstre) og for det andre så jobber det ein jævlig bra sjukepleier som heiter Benedicte der.
Ellers har vi kjøpt bil sidan sist. Sjølv om både eg og Ørjan har fått oss ein Motorsykkel kvar av kommunen til lokalt bruk er det veldig greitt å vere litt meir mobil. Bilen er også tryggare enn å vere blant 17 passasjerar i ein nedslitt Toyota Hiace som snittar 123 km/t på grusvei... Bilen er ein 2001 Toyota Condor. Er registrert for å ta ni personar (i alle fall 5 voksne og 4 dvergar), er i topp stand og heva for å betre framkommeligheta med tanke på regntida som starter i december. Vi gleder oss til regnet begynner å kjøle oss litt ned. Litt lei av å legge oss til å sove i 31 varmegrader om kvelden... Ellers kan eg meddele at vi ikkje har slått på TVen vår endå. Det burde jo vere eit godt teikn. Vh Øystein og Beni.lørdag 8. november 2008
Lørdag 08.11.08
Da har vi fått oss blogg og disse lange kjedelige mailene vil bli distribuert der. Men det dukker nok opp en og annen mail likevel. Av privat karakter. J Kan ikkje berre være formell.No har kvardagen nådd oss her nede. Denne uken har også eg kommet meg i arbeid og dagene flyr. Eg jobber fra halv åtte til fem kvar dag og er rimelig trøtt når eg kjem heim. Det er vanskelig å holde seg våken til 22 om kvelden. Inntrykkene er mange og arbeidsdagene lange.
Alle legene, spl. Administrasjonen og clinical officer’ ene samles til morgen møte kvar dag. Då er det felles rapport og evaluering, og av og til ein presentasjon av ein medisinsk problemstilling fra A til Å. Rapportene er korte, og tar kun for seg dei dårligste pasientene, resten har det bra/ ingen endring etc… Dersom noen har dødd, prøver ein å komme frem til dødsårsaken, og om noe kunne vore gjort annerledes, evt kva kunne vore gjort annerledes dersom vi hadde hatt meir ressurser eller utstyr. Det sier vel seg sjølv at mykje kunne vore annerledes!!! Og så spør dei gjerne meg korleis eg ville håndtert situasjonen, eller korleis vi ville gjort det i Norge. Så langt har eg kommet til kort, då det har dreid seg om ting eg overhode ikkje kan, som svangerskapsforgiftning og gyn cancer. Første dagen min sa dei til meg at dei forventer seg mykje av meg og så måtte eg holde ein liten tale…. Litt pinlig men eg presenterte no meg sjølv og sa eg var glad for å være der og skulle gjøre mitt beste.
No den første uken har eg konsentrert meg om å komme meg inn i rutinene ved avdelingene. Det er jo mye likt heime for så vidt. Bortsett fra at ein ikkje går legevistitt med legene. Legen går sjølv og så er det om å gjere å henge seg på og få lest det han skriver, og utføre det han rekvirerer av blodprøver og evt rtg. og Ul etc. Her taes alle blodprøvene av spl. på avdeling. Vi er 3 spl. på dagvakt på ca 45 – 50 pasienter når avd er full. Det er heldigvis hjelpepleiere på vakt, samt at alle pasientene har med seg 1 guiardian som hjelper vedkommende med stell og mating. Vi spl. tar alle prøvene, deler ut medisiner, tar sårstell, bytter på sengene, bestiller varer og medisiner og tar imot og skriver ut pasientene. ++++ Legene kommer og går, og når dei ikkje er der, så er dei ikkje der. Ingen calling systemer her. Dør folk så dør dei.. Sånn er det berre. Eg spurte eine legen om dei utførte hjertelunge redning; og da såg han på meg og spurte meg kva eg meinte vi skulle gjenopplive dei til? Her finnes ingen intensiv avdeling, lite blod, lite medisiner, ingen leger som kan ha tett oppfølging etc... Her lever du eller dør du. Hardt og brutalt, men sånn er livet. Som i Ghana har dei eit heilt anna forhold ti døden enn oss. Det er eindel av kvardagen. Alle har mistet mor eller far eller begge ( det siste er veldig vanlig) , eit eller flere barn, søsken etc… Gjennomsnittslevealderen er ca 40 år. Så her nede er eg middelaldrende allerede.
Foreløpig er eg berre på orientering, så eg kan ikkje påvirke så mykje enda. Men eg ser allerede en del ting eg heilt klart kan være med på å forandre. Eg skal med tiden innføre noen nye rutiner og håpe på at dei er villige til å adoptere dei. Rutiner som vil gjere avdelingen og medisin hådteringen meir oversiktelig. Det er litt kaotisk pr. no. Eg med mitt norske system gen får litt noia når papirer flyter og kontiuniteten mangler. Men eg er heilt klart imponert over det dei faktisk fåt til her. Og ikkje minst er eg imponert over menneskene eg møter, og den styrken og livsgleden dei viser sjølv når livet virkelig butter imot.
Eg er no foressten eit ganske eksklusivt innslag i kvardagen her. Nyskjerrigheten er stor og noen er litt skeptiske. En liten gutt i avdeling ( sønnen til en av pasientene) begynte å hylskrike når eg nærmet meg han, og han gråt lenge stakkars liten. Hysterisk…. J Og alle dei andre fikk seg en god latter. Latteren sitter løst, og det er deilig. Folk smiler og ler og tuller hele tiden. Eg kjem heilt klart til å trives meg å jobbe her. Og så er dei jo så høflige. Det er heilt supert å bli kalt madam og bli greeted overalt kor eg går. Det er sant som det sies at Malawi er ” the warm heart of Africa.”
Resten av uka har også bydd på endel artige innslag, som slakting og geit og hane. Det kan jo være nyttig å kunne. Akkurat drepingen av geita holdt eg meg unna, men resten fikk eg med meg. Og maten som har blitt laget av kjøttet, kokken er Uli, har vore fantastisk!! Han er på kjøkkenet også i dag og forbereder mat til Ruth Berit sitt farvell party i kveld. Det er også Uli sin 23 års feiring ( 4 nov.), og min bursdagsfeiring på forhånd. Vi vi så kan vi jo ta 1 års brylluosdag på forhånd også. Ellers har alle det bra. Rotta lever i beste velgående, og vokser sakte men sikkert. Laika sine kvalper er allerede like store som Rotta, og resten av familien ligger som oftest strødd i stuen på det kalde sement gulvet. Vi har fått gitt vekk noen av kvalpene til Mini, så det minker heldigvis på hunder no. Det går muligens mot en sterilisering av begge tispene.
Øystein begynner å få litt oversikt over sin jobb. Det ser ut som om han kjm til å være endel på farten, både for å samle inn informasjon of på div. møter rundt omkring. I tillegg til jobben har han noen biprosjekter på gang for Flora kommune, samt noen private engasjement. Håper på å kunne bidra positivt til noen dyktige lokale krefter. Vi har funne ut at vi skal publisere annakvar uke her. Så neste uke er det hans tur, følg med! Det får bli slutten på blogg i dag. Tenker på dere alle hver dag, og håper dere har det bra. Stor klem fra oss begge. :-* mandag 3. november 2008
Nkhotakota News
I løpet av sommaren har ei rekkje folk spurt meg; kva pokker eg har tenkt å oppnå med å reise til Malawi for 14 månader. Til svar har eg lira ut av meg; forandring fryder, få nye opplevingar, eller noko anna intetsigande vrøvvel. Her kjem i alle tilfelle ein liten rapport frå dei første tre vekene her i Nkhotakota.
Etter ei grei reise landa eg, Benedicte og Ørjan (frå Tromsø) i Lilongwe onsdag 8. Oktober. Der bunkra vi opp godt med varer som vi tok med oss 210 kilometer nordover, til Nkhotakota (KK) der vi skal halde hus framover. Eg skal jobbe som rådgjevar i kommuneadministasjonen, Benedicte som Sjukepleiar og Ørjan som fiskeoppdrettsguru. Alle er tilsett ved ulike delar av Nkhotakota Distrc
ts avdelingar, hhv administrasjonen, sjukehuset og fiskekontoret. Vi har fått tildelt eit stort hus, som har det meste vi treng. Det er ikkje norsk standard men for området er det blant dei betre. Vi har fire soverom, tre bad, stor hage/uteområde + eit anneks til dei to vaktene våre. Vi har sjølvsagt hushjelp som tek seg av ”drifta” av huset. Vaktene tek seg av utearealet, oppfostring av dyra vi har arva etter dei forrige fredskorpsdeltakarane samt alt anna praktisk vi ber dei om For tida har vi tre vaksne hundar. Den eine har fått fem kvalpar som venter på å bli henta. Den andre fekk 6 kvalpar denne veka. I tillegg har vi ein hane og nokre høner.
Det er nærliggande for oss å samanlikne Nkhotakota med vår eigen kommunestruktur - i alle fall i oppbygging hvis ein ser litt enkelt på det. Det er i uansett på sin plass å presentere ei kort innføring i området: I min kommune, Naustdal er det omlag 3000 innbyggarar medan det i heile Nkhotakota er ca 314.000. I kommunesenteret bur det ca 20.000. Naustdal deler ein grovt inn i dalen, sentrum og fjorden. I KK har ein over godt over 500 landsbyar fordelt på seks hovudområder. Ein har høvdingar (”chiefs”) på kvart nivå samt ein hovud-høvding for heile KK. Alt vi bestemmer i kommunen må klarerast med høvdingane for er dei ikkje einige med våre planar vert ingenting gjort. Eg veit ikkje kor mange som er tilsatt i Naustdal kommune, men truleg er det ein god del fleire enn her i KK.
Stillingsbeskrivinga mi fortalte at eg skulle vere rådgjevar innanfor planlegging, utvikling og utdanning. Det kan jo bety svært mykje, så etter nokre dagar med avklimatisering var det på tide å starte opp og finne ut kva det ville innebære. Det viste seg at ”the evaluation and monitoring officer” nettopp hadde fått innvilga studiepermisjon og fordufta frå stillinga si. I administrasjonen hadde dei difor funne ut at eg burde vere kompetent nok til å fylle hans sko (sjølvsagt ingen handover eller opplæring frå den forhenværande). I alle høve vil det bety at skal overvåke korleis kommunen presterer i høve utviklingsplanen sin. Med andre ord vil eg etter kvartfå god kontroll over kva som skjer i kommunen. Her er eit lite utklipp frå data eg skal monitorere:
Legar per innbyggar: 1:80.000
Elevar per lærar i grunnskulen: 1:85
Elevar per klasserom: 98:1
Antall elevar per pult: 7-24, alt etter område.
% under fattigdomsgrensa: 65 %
HIV/AIDS rate: 14 % (2004).
Minutt å gå til næraste brønn: ca 32 minutt (her ser vi bort fra oss få som har innlagt vatn).
Som de kan sjå er det ein god del utfordingar å jobbe med. Jamfør kommuneutviklingsplanen vår er det årlige budsjettet på ca 40 mill NOK. Ca. 25 % av pengane får vi frå staten medan resten av pengane håpar kommunen at nokre snille ”donorar” skal komme med.. Det er mykje å ta tak i, men med godt humør går det meste – får vi håpe!!. I tillegg til dette skal mellom anna bistå den lokale ungdomsorganisasjonen med drift av ein Internett kafe som eg via Flora vgs/Hafstad vgs og Ungdommens Bystyre i Florø har vore med på å starte.
Er forøvrig ei av få internettlinjer i distriktet – vi leiger mellom anna kapasitet på 128 kb linja vår til tre kommunale kontor Skal komme tilbake til meir om jobb seinare. Benedicte har no etter tre veker endeleg fått innvilga autorisasjonen sin hos dei lokale myndighetene og vil forhåpentligvis starte på distrikssjukehuset frå mandag av. For Beni har det vore litt kjedelig å trø heime medan vi andre har jobba. Å kikke på at hushjelpene våre jobbar vert jo litt kjedelig i lengden.
Denne veka er eg i Salima, nabodistriktet, kor alle einingsleiarane er på work-shop / teambuilding. I dag (onsdag) har vi vore ein tur innom hovudstaden for å ordne arbeidstillatelsar, siste del av Benedicte sin autorisasjon ++. Når eg kom tilbake til Salima var hotellrommet mitt, av ulike omstendigheter leid ut til nokre andre. Det viste seg at det var umulig å oppdrive andre rom i heile byen på grunn av fleire store konferansar. Eg sitt difor i skrivande stund på eit lite snuskete hotellrom i ein bakgård til ein pub som pumpar ut refrenget til sangen dei har spilt sju gangar på rad. Det er omlag 34 varmegrader og det er sjølvsagt ingen vifte på rommet mitt. Eg og kakerlakkane ser med andre ord fram til ei svett natt. Satser på oppgradering i morra.
Det er sjølvsagt andre ting enn jobb som foregår heromkring – så kan ikkje klage over at det er kjedelig. Første helga heiv vi oss med på musikkfestivalen ”Lake of Stars” – eit årleg arrangement som på ei palmebefengt strand ved Lake Malawi. Festivalpass kosta oss den nette sum av 350 kr,
dvs noko i overkant av ei gjennomsnittleg månadslønn. Det gjer sjølvsagt sitt til at dei fattigaste ikkje har råd til å stille opp. Til gjengjeld lar arrangørane overskotet gå til Microloan fundation som finansierer kvinnegrupper i Malawi slik at dei kan realisere sine eigne småbedrifter. Det trekk også viktige turistkroner til landet. Ein kan difor ha det artig, og sitte igjen med (iallefall litt) god samvittighet.
Ellers forsøker vi å finne nye rutiner for å innrette oss best mogleg. På grunn av lyset og varmen legger vi oss tidlig og står opp tidlig. Avgrensa utvalg i butikkane gjør at ein må tenke nytt i matvegen. Det betyr for eksempel havregryn/frokostblanding til frokost seks av sju dagar i veka, bønner og ris (eller kylling og ris) til lunch fem av sju dagar i veka (ingen dag er fullkommen uten). Det er sjølvsagt andre moglegheiter, men vi har gått i fella på for det enkle. Middagen derimot legger vi meir prestisje i. Vi skifter på matlaging og kverker gjerne ei høne eller ei geit for å trylle fram delikatesser for å overgå kvarandre. Etter dagens handel i Lilongw har vi dessutan både pesto, smørost og fetaost med til kjøleskapet (dvs at dei andre har det med heim – eg er forlatt i snuskerommet mitt i Salima). Har ein pengar og transport kan ein få tak i det aller meste her også.
Andre rutiner er gjerne bas
ert rundt nye potensielle risikoar. Malawi ligg i eit risikoområde for malaria, noko smo gjer at vi et forebyggande pillar, bruker myggmiddel og sov under myggnett om natta. Det er lite mygg her no, men det vert kanskje meir i regntida som starter i desember? Ein må også ta høgde for at ein ikkje kan bade overalt i innsjøen (sjølv om det er innbydande) på grunn av bilhartziasneglar eller krokodillar. Risikoen for å pådra seg dette er svært liten – men det er best å vere på den sikre sida. Har funne eit par behagelige lodgar ved innsjøen som er sikre, så det er berre å pakke badetøyet og bestille billett!
Ok, vi får la dette halde for no. Må ha noko å skrive om ved ei seinare anledning også. Håper det står godt til i Norge. Skulle det vere noko les eg e-post jamnt (garfors2@yahoo.com). Ellers har eg telefon +265 9125069. Har du Skype konto koster det bare 60 øre minuttet å ringe.
Vh Øystein, Onsdag 29.10.08
Etter ei grei reise landa eg, Benedicte og Ørjan (frå Tromsø) i Lilongwe onsdag 8. Oktober. Der bunkra vi opp godt med varer som vi tok med oss 210 kilometer nordover, til Nkhotakota (KK) der vi skal halde hus framover. Eg skal jobbe som rådgjevar i kommuneadministasjonen, Benedicte som Sjukepleiar og Ørjan som fiskeoppdrettsguru. Alle er tilsett ved ulike delar av Nkhotakota Distrc
ts avdelingar, hhv administrasjonen, sjukehuset og fiskekontoret. Vi har fått tildelt eit stort hus, som har det meste vi treng. Det er ikkje norsk standard men for området er det blant dei betre. Vi har fire soverom, tre bad, stor hage/uteområde + eit anneks til dei to vaktene våre. Vi har sjølvsagt hushjelp som tek seg av ”drifta” av huset. Vaktene tek seg av utearealet, oppfostring av dyra vi har arva etter dei forrige fredskorpsdeltakarane samt alt anna praktisk vi ber dei om For tida har vi tre vaksne hundar. Den eine har fått fem kvalpar som venter på å bli henta. Den andre fekk 6 kvalpar denne veka. I tillegg har vi ein hane og nokre høner.Det er nærliggande for oss å samanlikne Nkhotakota med vår eigen kommunestruktur - i alle fall i oppbygging hvis ein ser litt enkelt på det. Det er i uansett på sin plass å presentere ei kort innføring i området: I min kommune, Naustdal er det omlag 3000 innbyggarar medan det i heile Nkhotakota er ca 314.000. I kommunesenteret bur det ca 20.000. Naustdal deler ein grovt inn i dalen, sentrum og fjorden. I KK har ein over godt over 500 landsbyar fordelt på seks hovudområder. Ein har høvdingar (”chiefs”) på kvart nivå samt ein hovud-høvding for heile KK. Alt vi bestemmer i kommunen må klarerast med høvdingane for er dei ikkje einige med våre planar vert ingenting gjort. Eg veit ikkje kor mange som er tilsatt i Naustdal kommune, men truleg er det ein god del fleire enn her i KK.
Stillingsbeskrivinga mi fortalte at eg skulle vere rådgjevar innanfor planlegging, utvikling og utdanning. Det kan jo bety svært mykje, så etter nokre dagar med avklimatisering var det på tide å starte opp og finne ut kva det ville innebære. Det viste seg at ”the evaluation and monitoring officer” nettopp hadde fått innvilga studiepermisjon og fordufta frå stillinga si. I administrasjonen hadde dei difor funne ut at eg burde vere kompetent nok til å fylle hans sko (sjølvsagt ingen handover eller opplæring frå den forhenværande). I alle høve vil det bety at skal overvåke korleis kommunen presterer i høve utviklingsplanen sin. Med andre ord vil eg etter kvartfå god kontroll over kva som skjer i kommunen. Her er eit lite utklipp frå data eg skal monitorere:
Legar per innbyggar: 1:80.000
Elevar per lærar i grunnskulen: 1:85
Elevar per klasserom: 98:1
Antall elevar per pult: 7-24, alt etter område.
% under fattigdomsgrensa: 65 %
HIV/AIDS rate: 14 % (2004).
Minutt å gå til næraste brønn: ca 32 minutt (her ser vi bort fra oss få som har innlagt vatn).
Som de kan sjå er det ein god del utfordingar å jobbe med. Jamfør kommuneutviklingsplanen vår er det årlige budsjettet på ca 40 mill NOK. Ca. 25 % av pengane får vi frå staten medan resten av pengane håpar kommunen at nokre snille ”donorar” skal komme med.. Det er mykje å ta tak i, men med godt humør går det meste – får vi håpe!!. I tillegg til dette skal mellom anna bistå den lokale ungdomsorganisasjonen med drift av ein Internett kafe som eg via Flora vgs/Hafstad vgs og Ungdommens Bystyre i Florø har vore med på å starte.
Er forøvrig ei av få internettlinjer i distriktet – vi leiger mellom anna kapasitet på 128 kb linja vår til tre kommunale kontor Skal komme tilbake til meir om jobb seinare. Benedicte har no etter tre veker endeleg fått innvilga autorisasjonen sin hos dei lokale myndighetene og vil forhåpentligvis starte på distrikssjukehuset frå mandag av. For Beni har det vore litt kjedelig å trø heime medan vi andre har jobba. Å kikke på at hushjelpene våre jobbar vert jo litt kjedelig i lengden.Denne veka er eg i Salima, nabodistriktet, kor alle einingsleiarane er på work-shop / teambuilding. I dag (onsdag) har vi vore ein tur innom hovudstaden for å ordne arbeidstillatelsar, siste del av Benedicte sin autorisasjon ++. Når eg kom tilbake til Salima var hotellrommet mitt, av ulike omstendigheter leid ut til nokre andre. Det viste seg at det var umulig å oppdrive andre rom i heile byen på grunn av fleire store konferansar. Eg sitt difor i skrivande stund på eit lite snuskete hotellrom i ein bakgård til ein pub som pumpar ut refrenget til sangen dei har spilt sju gangar på rad. Det er omlag 34 varmegrader og det er sjølvsagt ingen vifte på rommet mitt. Eg og kakerlakkane ser med andre ord fram til ei svett natt. Satser på oppgradering i morra.
Det er sjølvsagt andre ting enn jobb som foregår heromkring – så kan ikkje klage over at det er kjedelig. Første helga heiv vi oss med på musikkfestivalen ”Lake of Stars” – eit årleg arrangement som på ei palmebefengt strand ved Lake Malawi. Festivalpass kosta oss den nette sum av 350 kr,
dvs noko i overkant av ei gjennomsnittleg månadslønn. Det gjer sjølvsagt sitt til at dei fattigaste ikkje har råd til å stille opp. Til gjengjeld lar arrangørane overskotet gå til Microloan fundation som finansierer kvinnegrupper i Malawi slik at dei kan realisere sine eigne småbedrifter. Det trekk også viktige turistkroner til landet. Ein kan difor ha det artig, og sitte igjen med (iallefall litt) god samvittighet.Ellers forsøker vi å finne nye rutiner for å innrette oss best mogleg. På grunn av lyset og varmen legger vi oss tidlig og står opp tidlig. Avgrensa utvalg i butikkane gjør at ein må tenke nytt i matvegen. Det betyr for eksempel havregryn/frokostblanding til frokost seks av sju dagar i veka, bønner og ris (eller kylling og ris) til lunch fem av sju dagar i veka (ingen dag er fullkommen uten). Det er sjølvsagt andre moglegheiter, men vi har gått i fella på for det enkle. Middagen derimot legger vi meir prestisje i. Vi skifter på matlaging og kverker gjerne ei høne eller ei geit for å trylle fram delikatesser for å overgå kvarandre. Etter dagens handel i Lilongw har vi dessutan både pesto, smørost og fetaost med til kjøleskapet (dvs at dei andre har det med heim – eg er forlatt i snuskerommet mitt i Salima). Har ein pengar og transport kan ein få tak i det aller meste her også.
Andre rutiner er gjerne bas
ert rundt nye potensielle risikoar. Malawi ligg i eit risikoområde for malaria, noko smo gjer at vi et forebyggande pillar, bruker myggmiddel og sov under myggnett om natta. Det er lite mygg her no, men det vert kanskje meir i regntida som starter i desember? Ein må også ta høgde for at ein ikkje kan bade overalt i innsjøen (sjølv om det er innbydande) på grunn av bilhartziasneglar eller krokodillar. Risikoen for å pådra seg dette er svært liten – men det er best å vere på den sikre sida. Har funne eit par behagelige lodgar ved innsjøen som er sikre, så det er berre å pakke badetøyet og bestille billett!Ok, vi får la dette halde for no. Må ha noko å skrive om ved ei seinare anledning også. Håper det står godt til i Norge. Skulle det vere noko les eg e-post jamnt (garfors2@yahoo.com). Ellers har eg telefon +265 9125069. Har du Skype konto koster det bare 60 øre minuttet å ringe.
Vh Øystein, Onsdag 29.10.08
Abonner på:
Innlegg (Atom)