Da har vi fått oss blogg og disse lange kjedelige mailene vil bli distribuert der. Men det dukker nok opp en og annen mail likevel. Av privat karakter. J Kan ikkje berre være formell.No har kvardagen nådd oss her nede. Denne uken har også eg kommet meg i arbeid og dagene flyr. Eg jobber fra halv åtte til fem kvar dag og er rimelig trøtt når eg kjem heim. Det er vanskelig å holde seg våken til 22 om kvelden. Inntrykkene er mange og arbeidsdagene lange.
Alle legene, spl. Administrasjonen og clinical officer’ ene samles til morgen møte kvar dag. Då er det felles rapport og evaluering, og av og til ein presentasjon av ein medisinsk problemstilling fra A til Å. Rapportene er korte, og tar kun for seg dei dårligste pasientene, resten har det bra/ ingen endring etc… Dersom noen har dødd, prøver ein å komme frem til dødsårsaken, og om noe kunne vore gjort annerledes, evt kva kunne vore gjort annerledes dersom vi hadde hatt meir ressurser eller utstyr. Det sier vel seg sjølv at mykje kunne vore annerledes!!! Og så spør dei gjerne meg korleis eg ville håndtert situasjonen, eller korleis vi ville gjort det i Norge. Så langt har eg kommet til kort, då det har dreid seg om ting eg overhode ikkje kan, som svangerskapsforgiftning og gyn cancer. Første dagen min sa dei til meg at dei forventer seg mykje av meg og så måtte eg holde ein liten tale…. Litt pinlig men eg presenterte no meg sjølv og sa eg var glad for å være der og skulle gjøre mitt beste.
No den første uken har eg konsentrert meg om å komme meg inn i rutinene ved avdelingene. Det er jo mye likt heime for så vidt. Bortsett fra at ein ikkje går legevistitt med legene. Legen går sjølv og så er det om å gjere å henge seg på og få lest det han skriver, og utføre det han rekvirerer av blodprøver og evt rtg. og Ul etc. Her taes alle blodprøvene av spl. på avdeling. Vi er 3 spl. på dagvakt på ca 45 – 50 pasienter når avd er full. Det er heldigvis hjelpepleiere på vakt, samt at alle pasientene har med seg 1 guiardian som hjelper vedkommende med stell og mating. Vi spl. tar alle prøvene, deler ut medisiner, tar sårstell, bytter på sengene, bestiller varer og medisiner og tar imot og skriver ut pasientene. ++++ Legene kommer og går, og når dei ikkje er der, så er dei ikkje der. Ingen calling systemer her. Dør folk så dør dei.. Sånn er det berre. Eg spurte eine legen om dei utførte hjertelunge redning; og da såg han på meg og spurte meg kva eg meinte vi skulle gjenopplive dei til? Her finnes ingen intensiv avdeling, lite blod, lite medisiner, ingen leger som kan ha tett oppfølging etc... Her lever du eller dør du. Hardt og brutalt, men sånn er livet. Som i Ghana har dei eit heilt anna forhold ti døden enn oss. Det er eindel av kvardagen. Alle har mistet mor eller far eller begge ( det siste er veldig vanlig) , eit eller flere barn, søsken etc… Gjennomsnittslevealderen er ca 40 år. Så her nede er eg middelaldrende allerede.
Foreløpig er eg berre på orientering, så eg kan ikkje påvirke så mykje enda. Men eg ser allerede en del ting eg heilt klart kan være med på å forandre. Eg skal med tiden innføre noen nye rutiner og håpe på at dei er villige til å adoptere dei. Rutiner som vil gjere avdelingen og medisin hådteringen meir oversiktelig. Det er litt kaotisk pr. no. Eg med mitt norske system gen får litt noia når papirer flyter og kontiuniteten mangler. Men eg er heilt klart imponert over det dei faktisk fåt til her. Og ikkje minst er eg imponert over menneskene eg møter, og den styrken og livsgleden dei viser sjølv når livet virkelig butter imot.
Eg er no foressten eit ganske eksklusivt innslag i kvardagen her. Nyskjerrigheten er stor og noen er litt skeptiske. En liten gutt i avdeling ( sønnen til en av pasientene) begynte å hylskrike når eg nærmet meg han, og han gråt lenge stakkars liten. Hysterisk…. J Og alle dei andre fikk seg en god latter. Latteren sitter løst, og det er deilig. Folk smiler og ler og tuller hele tiden. Eg kjem heilt klart til å trives meg å jobbe her. Og så er dei jo så høflige. Det er heilt supert å bli kalt madam og bli greeted overalt kor eg går. Det er sant som det sies at Malawi er ” the warm heart of Africa.”
Resten av uka har også bydd på endel artige innslag, som slakting og geit og hane. Det kan jo være nyttig å kunne. Akkurat drepingen av geita holdt eg meg unna, men resten fikk eg med meg. Og maten som har blitt laget av kjøttet, kokken er Uli, har vore fantastisk!! Han er på kjøkkenet også i dag og forbereder mat til Ruth Berit sitt farvell party i kveld. Det er også Uli sin 23 års feiring ( 4 nov.), og min bursdagsfeiring på forhånd. Vi vi så kan vi jo ta 1 års brylluosdag på forhånd også. Ellers har alle det bra. Rotta lever i beste velgående, og vokser sakte men sikkert. Laika sine kvalper er allerede like store som Rotta, og resten av familien ligger som oftest strødd i stuen på det kalde sement gulvet. Vi har fått gitt vekk noen av kvalpene til Mini, så det minker heldigvis på hunder no. Det går muligens mot en sterilisering av begge tispene.
Øystein begynner å få litt oversikt over sin jobb. Det ser ut som om han kjm til å være endel på farten, både for å samle inn informasjon of på div. møter rundt omkring. I tillegg til jobben har han noen biprosjekter på gang for Flora kommune, samt noen private engasjement. Håper på å kunne bidra positivt til noen dyktige lokale krefter. Vi har funne ut at vi skal publisere annakvar uke her. Så neste uke er det hans tur, følg med! Det får bli slutten på blogg i dag. Tenker på dere alle hver dag, og håper dere har det bra. Stor klem fra oss begge. :-* 
2 kommentarer:
Hei dere! Ser ut til at det er ganske så bra i Malawi. Moro å lese bloggen deres - vi følger med! Vi har det bra i Kampala, og driver for tiden å planlegger litt turer, så kanskje det blir en liten visitt innom Malawi, vi får se.. Lykke til videre!
De sandalane der kjenner eg! Det MÅ være Uli sine...
Legg inn en kommentar