Kan etterkvart jobbe litt meir sjølvstendig både med medisin utdeling, sårstell og legevisitt; dvs. Til det siste så hører det jo med at vi trenger tolk. Eg kan spørre folk korleis det går og om dei har vondt noen plass, men det er det. Men kroppsspråk er en fantastisk ting. Utrolig ka ein kan kommunisere via det. Og noen tegn er jo enklere å tolke enn andre. Som eg er kvalm for eksempel, eller det der gjør vondt. Treng ikkje være hjernekirurg for å forstå det! Men så er det heldigvis alltid en eller annen guardian som snakker engelsk, og dei er meir enn villige til å hjelpe både meg og kvarandre. Privatliv finnes ikkje likevel siden alle ligger i eit stort åpent rom uten gardiner mellom sengene. Så alt som foregår er til alles beskuelse. Inkludert mine bevegelser. Eg blir fulgt av ca 80 par auger i alt eg foretar meg. Nei sikkert meir. Alle pasientene har en eller fleire guardians ved sengen, og er det en kvinne der, så har ho iallefall med seg 1 barn på ryggen, og gjerne et til ved beina. Og ein kvit kvinne er super underholdende!!!
Etter male ward, skal eg til barneavdelingen, og det kvir eg meg til. Den er som oftest overfull og det er mye dødsfall. Har no også dei site dagene prøvd hardt å behandle ein liten gutt på 13 år med hodeskader etter mango-tre ulykke. Men det ser ut som han stryker med. Han har fått infeksjon i hematomet i panne og over augene, og det har mest sannsynlig spredd seg til bihulene og deretter til hjernen. Så i går var han komatøs, høgfebril og hadde epileptiske anfall, som ikkje er et godt teikn. Uten at vi kunne gjøre så mye med det, noe som er vanskelig å akseptere, men det må eg jo berre.Men det er trist. Etter barneavd. blir det operasjon i 5 dager til slutt. Blir jo spennende. Lurer på om eg skal assistere eller om eg berre skal observere. Tipper på det første.
Morgenmøtene er like håpløse som dei har vore. Eg har foreslått å slå av AC’en men det har ikkje blitt fulgt opp. Så vi sitter no der og gjetter på kva som blir sagt. Det er ingen særlig handover med rapport på avdelingen, så ein må sjølv finne ut av kva som feiler folk. Blir lite kontiunitet av slikt. Eg gjør meg mange tanker om korleis min rol
le vil bli når eg er ferdig med orienteringen. Og dette er noe vi har diskutert oss imellom i heimen også. Kor mykje skal ein blande seg i dei rutinene dei har etablert og kor mykje endringer skal ein presse igjennom? Og kva er det rom for? Det er jo klart at det her ikkje vil være mulig å heve kvaliteten på behandlingen opp på det nivået som er hjemme pga av mangel på arb. kraft og utstyr. ( VI mangler veneflonpropper; vennligst send ned eit lass. Veldig vanskelig uten!!!! Bleier, dopapir og sengetøy også! ) Men det er heilt klart mulig å heve kvaliteten en del, ved å få meir kontiunitet i behandlingen og med meir kunnskap.Men så kjem ein til stolthetsaspektet og viljen til forandring. Og min egen grad av frustrasjon. Det ser ut som om eg må finne ein balanse mellom dei to tingene. Eg håper eg kan påvirke/ inspirere til noen endringer, samt at eg nok må holde mitt eget frustrasjonsnivå nede. Akseptere at det er mye eg ikkje får gjort noe med. Så lenge det som kan bli gjort blir gjort, så skal eg være fornøgd! Eg håper ellers at eg blir stasjonert på en av de medisinske avdelingene. Eg må uansett lære meg å ikkje ligge våken og tenke på pasientene om natten og ha dårlig samvittighet for alt eg ikkje rekker å gjøre i løpet av en dag.
Forrige uke var ellers stille. Øystein var på HIV/ AIDS konferanse og Ørjan, hundane og eg hadde late kvelder med bøker og Chichewa undervisning. Uli var oppom noen dager og det har blitt spilt litt badmington i hagen. I helgen var også vi i Salima/ Senga Bay og nøt litt luksusliv og strandliv m Øystein. Som sjølvsagt resulterte i ein grundig solbrenthet. Lørdag kveld prøvde vi å finne litt uteliv i NKK, men vi lykktest ikkje, så det endte med kortspill på verandaen og en episode Sopranos før vi sovna. Vi har diskutert at ordet kjedelig er forbudt, her er alt gøy og vi takker ja til alle tilbud som måtte komme om aktiviteter. Det er heilt klart en utfordring å komme frå vår rastløse tilværelse og hit, der det ikkje finnes noe å gjøre. Ikkje har vi koblet til TV ’en heller. Blir muligens til at vi gjør det i regntiden, når været setter en stopper for uteaktiviteter?!
Tirsdag denne uken køyrte vi oss en tur og besøkte området der det ligger eit barnehjem borti bushen her. Vi to med oss ein håndfull ballonger og det er fantastisk å se kor mykje underholdning som kan komme ut av en så enkel ting her nede. Ungene var over seg av begeistring, og enda mer når vi tok bilde av dei, som dei fikk se etterpå. Kjempestas. Vi planlegger å få tak i noen fotballer og evt andre ting, og donere til dei. Evt snakke med sjefen på heimen og høre om det er noe spes dei treng. For bare små ting utgjør en kjempeforskjell her. Klærne folk går i er så utslitte at det er like før dei faktisk ramler av dei. Store hull og ødelagte glidlåser og møkkete og fæle. Men blide.
Andre høgdepunkt er vel at Fredrik Gulbrandsen, rådmannen i Flora kommune, kom hit forrige søndag. Han hadde med seg kvite kakemenn, julemarsipan, sognemorr, fenalår, og FLAX julekaklender +++ fra mamma og pappa. Gjett om kakemennene gikk ned på høgkant. Resten har vi spart og frosset ned. Skal spise det når julen nærmer seg. Rådmannens business her nede var/er videre plan for samarbeid mellom NKK og Flora. Så Ørjan og Øystein har vore i møte heile veka. I går kveld hadde vi avslutningsmiddag
igjen m taler og moro. Folk har ofte mye på hjertet!!!Tja… Det var jo en kort oppsummering av de siste 2 ukene… Vi har det som dere skjønner veldig bra, sjølv om hjemlengselen tar meg av og til. Men det syns eg berre er godt! Hadde blitt litt trist dersom eg ikkje lengtet hjem. Det betyr jo berre at eg har bosatt meg på rett sted, at eg har en fantastisk familie og et like godt nettverk av venner, en spennende jobb og gode kolleger, Norge er et bra land og vi er priveligerte på alle måter!!! Glade i dere alle sammen og savner og tenker på dere hver dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar