Nkhotakota News

Til Norge igjen.

2009-12-04T09:43:00.001-08:00

Har allerede vore heime i ein månad. Har funne ut at det her ikkje er like mange dagligdagse ting som er verdt å skrive om i bloggen. Eller er det bare eg som ikkje greier å plukke dei opp? Har i alle fall starta i ny jobb - men på samme arbeidsplass, dvs Flora Vidaregåande Skule. Jobber som arbeidslivskontakt og rådgjevar.

Har litt kontakt på mail og telefon med gutta i Linga Fishermen. Butikken går som det suser og det landast fisk i store kvantum. Det er texsas kvar ettermiddag når ein landar fisk. Det møter gjerne opp eit par hundre kjøparar og andre skuelystne for å sjå kva vi har fått, for å hente forhåndsbestilling eller for å sikre seg billig middag. Det vi ikkje sel ferskt, dvs litt av den minste fisken vert soltørka. Vi hadde tre soltørkingsstativ i bruk når eg drog i Oktober. Så det ser ut som vi greier å nedbetale lånet vårt i god tid innan planen og at vi forhåpentligvis greier å vidareutvikle drifta ytterlegare.

På bileta her ser vi først ein del av dei skuelystne som ventar på fisk på land. Deretter meg og Chilimba som sel fisk. Ufattelig kor kjekt det kan vere å lukte fisk! Deretter feirar vi (ikkje at vi lukkast å rømme fra fengselet, men) at vi hadde fått tak i nye uniformar kombinert med at eg skulle dra heimover. Det er også eit bilete frå fiske på sjøen.

Nokre bilder frå Nkhotakota

2009-09-15T00:07:00.000-07:00

SISTE NYTT FRÅ FRONTEN:
1. Familien Garfors/Olsen har fått 6 nye medlemmar - eller er det sju? I tillegg til at "Mini" no har fått ungar fann Beni ein forlatt kvalp med knekt bein som ho tok heim i går. Sistemann vert truleg avliva hos "vetrinæren" - dei andre har vi allerede gitt vekk.

2. Benedicte er straks på veg heim til Norge igjen. Vi markerte det med middagsselskap og fest i

hagen vår. Geita "Konrad" RIP 11-9-09 (viktig å vite kva ein et - så derfor måtte vi sef namngje geita to dagar før hans død. ) passa på at dei nærare 40 gjestane fekk eit fortreffelig måltid. 3. Som de kan sjå - så syntes alle at geit var godt. Ikkje kvar dag det blir bydd på gratis mat og drikke. Minimum tre forsyningar per mann - men det var framleis mat igjen.

4/5. Ovanfor ser de Captain Oystein and Benedicte på Jomfrutur med "Kamobe 1". Motorane tikkar fint og skuta er nesten ikkje lekk lengre. Håkon og Rebecca som er på besøk måtte sjølvsagt også vere med på jomfruturen.

6/7/8: Farmor til Benedicte - Oddlaug Grønli - markerte 90 års dagen sin ved å dedikere gavene til Mlera sitt arbeid for å hjelpe OVCs (orphans and voulnerable children). Mellom anna kom det inn klede og leikar. Her deler Benedicte ut klær til ein av dei. Tilsaman 115 born har fått klede frå Oddlaug:-) Ovanfor poserer dei utanfor det nyopna hovedkvarteret til Mlera Aids Support Organisation.

Elllers har vi alle det bra. Onsdag er Beni sin siste dag i Nkhotakota - då drar vi for ein ti dagers tur til Mozambique for å jobbe med brunfargen hennar (ellers vil ingen tru at ho har vore i Afrika), snorkle med kvalhai, surfe litt og slappe av etter nokre hektiske siste veker her.

Deretter er det berre nokre stakkars veker til Garfors takker for seg og følger etter heim.

Beklager dårlig redigering av oppsettet.

God høst til alle!

Motorane kom endelig "heim"

2009-08-21T01:08:00.000-07:00

Etter lang tids kamp har Linga Commercial Fishermen and Boatbuilders endelig fått motorane sine "heim". Som sagt tidlegare starta historia i mars då vi fekk innvilga lån i OIBM Malawi. Etter ein lang kamp for å få pengane overført til UK pga mangel på utanlandsk valuta i Malawi + diverse andre beynderlige forsinkelsar landa motorane i Nkhotakota fredag 7. august kl 2105. Vi måtte ikkje vente mindre enn to fulle dagar ved diverse kontor, samt bestikke to personar for å få ordna dokumenta for å få henta ut motorane fra flyplassen(kva gjer ein når ein har reist 25 mil med innleid lastebil - har venta to dagar og blir forespeila å komme tilbake etter helga og kanskje vente tre fire dagar til?).

Forrige laurdag starta mekanikarane installeringa. Motorane som kvar veg ca 300 kg måtte sjølvsagt lossas og lastas manuelt (sjå bilete). Samtidig driv vi med tilsetting, maling og anna forefallande. Alle må bidra - inklusive Benedicte som maler skilt og båtar. Forhåpentligvis er alt tipp topp i løpet av nokre dagar - så då blir det sjøsetting til veka. Men før vi kan starte fisket må vi få godkjenning av både marine department og fisheries department + køyre inn motorane. Optimistiske Garfors håper på fisk i trålposen seinast innan to veker!

Oppi det heile har vi siste veka hatt besøk av ein delegasjon frå Florø som saman med meg og Olsen har hatt lange møter morgon og kveld. Vi har komme i mål med vidareføring av både FK programmet inn i siste runde + det såkalte MIC programmet. Beni vore ein uunnværleg "designated driver" rådgjevar og guide for alle mann. For nokre dagar sidan vart vi også onkel og tante til 6 kvalpar.

Ikkje kjedeli i alle fall. Vh Øystein

Og historien fortsetter:

2009-08-07T03:31:00.000-07:00

Vi har hatt besøk av foreldrene til Ørjan og Torunn og Torgeir. Som med dei andre som har vore her, har dei blitt vist rundt i NKK og blitt innført i våre daglige rutiner og det vi bedriver tiden med. I tillegg må jo våre gjester få tilbringe litt tid i syden, m god mat, god drikke og bading. Det har blitt besøk på skoler, nye besøk på Mlera med utdeling av klær, ballonger, penner og blyanter og litt snop. Torunn og Torgeir fikk med seg et besøk i fengselet, noe som gjorde et sterkt inntrykk på oss alle. Igjen blir vi minnet på kor store kontrastene er mellom her og hjemme. Fengselet er bygd i 1940 for 150 fanger. Siden da er ingenting vedlikeholdt ordentlig, det bor 322 fanger ( pr. i dag) fordelt på 3 celler på ca 35 m2. De stenges inne ca 1630 hver ettermiddag og får komme ut igjen kl 08 om mrg. De får 1 måltid om dagen; ca 600 gr. maismel og 280 gr. bønner. Det er et åpent ”toalett” inne på hver celle. De har bare noen få eiendeler med seg og ligger tett i tett på gulvet; det fins ikkje et møbel noen plass, og ikkje alle har noe å sove på eller å ha over seg. Såpe har de bare av og til, og en kan jo tenke seg til korleis dei hygieniske forholdene er med så mange mennesker på så liten plass. Vi kjøpte inn såpe til hele fengselet. Det var no 2 mnd siden de hadde såpe sist… Var det noen som klagde på at norske fengsler ikkje var bra nok??

Torunn og Torgeir skaffet seg for noen mnd siden et fadder barn i Malawi. Nærmere bestemt like utenfor Kasungu ca 2.5 timers køyring nord vest for NKK. Selvfølgelig måtte dei dra å besøke Linda og familien når dei var her. Det var gjort avtale med PLAN på forhånd. Vi ble selvfølgelig tatt imot med stor ståhei. De hadde laget program for dagen med sang, taler av landsby-høvding, far til Linda, Linda sjølv og faddere. De viste også frem div vanlige leker som barna holder på med, Torunn og Torgeir fikk gaver og gav gaver. Hele gjengen ble selfølgelig invitert på Nsima m til behør og det hele toppet seg med at T og T fikk en levende høne. Noe som visst er det flotteste en kan få. Den byttet vi vekk mot en bøtte med søtpoteter i en landsby ca 2 times køyring fra Kasungu. Linda sjølv var en beskjeden jente på 9 år som såg ut til å vere litt overveldet av ståheien. Ho hadde en eldre bror og søster som tidligere hadde vore fadderbarn. Familien budde no i et ganske fint hus og alle tre gikk på skole. Det ser ut som om PLAN får det bra til her nede!! Fortsett å støtte dei.

Alle våre besøk har tatt turen til South Luangua i Zambia til slutt, med stort hell. Så alle som tenker på safari; South Luangua er stedet.

Vi fastboende har det som vanlig bra. Noe er på stedet hvil og andre ting i bevegelse. Beni har sluttet på sykehuset pr i går, og fokuserer no på div forefallende arbeid for MLERA, LINGA og The Youth Org. Samt å kose seg dei siste 7 ukene ho er her nede. Øystein er også opptatt med LINGA. Motorene til båtene er no i landet, men det er div kluss med skattemyndighetene om skatt og toll etc. Det hele ender evt med at dei må bestikke noen for å få dei ut fra flyplassen, for det dukker stadig opp nye papirer, krav om stempel og fjas dei må skaffe til veie. Selvfølgelig bare fordi dei håper på penger under bordet. Vi håper på at dei skal vere her i løpet av neste uke og at båtene kjem på sjøen innen kort tid. Beni står parat til å bake kake for å feire på kort varsel.

Vaktmann Christopher er tilbake fra ferien. Vi var å besøkte han for noen uker siden. Han er fam overhode i den lille landsbyen han bur i. Dei bur ca 10 mennesker på 15 m2 og ler litt brydd av sitt eget hus når han inviterer oss inn på te, Kasawa, Nsima og pumkin leaves. Det er et enkelt hus bygd av murstein og med gresstak. No sparer han penger til blikk tak sånn at det ikkje skal regne inn under regntiden. Det vanker vel litt ekstra penger når vi drar herifra. I mellomtiden får begge vaktmennene vår stadig litt mat eller noe klær og sko. Kjeledressene som Beni hadde med fra sin far, med AL maskin på ryggen har dei tatt i bruk som uniform når dei er på jobb. Litt komisk å se dei litt kortvokste mennene vasse rundt med pappa Grønli sine gamle kjeledresser.

Ellers går det i det vanlige. Lesing, kabal, spising, jobbing og soving i en evig runddans. Som hjemme, bare hakke mindre kaldt og vått. Livet er bra! Mini er begynt å bli bra tjukk med hengepupper, ingen flere gekkoer har dødd, noen termitter bygde et rede inne på soverommet vårt; men litt gift gjorde susen! Koselig med husdyr med ikkje termitter. Det får holde med edderkopppene, gekkoene, flaggermusene, biene, moskitoene og kakelakkene:-) Klem og kos til alle der hjemme.

2009-07-11T03:36:00.000-07:00

Så var det neste kapittel i historien om Nkhotakota. Det har rukket å bli 11 juli og eg (Beni) har rukke å vere her i 1 mnd igjen. Det har vore ein spennende mnd., med mye besøk fra Norge og en del ferie for min del. Først kom Jeanette Kvammen, min nabo, medsykepleier og venn fra Jølster. 14 dager her nede ble fyllt med; litt snoking i lokalmiljøet, besøk på barnesentrene m sang, ballonger og litt snop til stor glede for barna, 3 dagers arbeid på sykehuset, helgetur til Nkhata bay m sydenliv og litt fest og til slutt safari i South Luangua National park i Zambia. 2 kjempe bra uker m mye inntrykk for Jeanette, men også mye morro! Turen til Zambia var fantastisk, og alle som leser dette er herved oppfordra til å en eller anna gang ta turen! Kjempeflott camp ( Kiboko travels og Track & Trail river camp), MASSE dyr både rett ved campen, i campen og ikkje minst inne i parken. Vi såg det som var å se; leopard, løve, villhunder, elefanter, sebraer, alle slags antilopedyr, giraffer, bøfler, krokodiller, hippoer, heffalumper, hyener, masse vakre fugler, aper, bavianer, bush babies etc etc etc. Må kanskje tilbake eg også.

Etter at Jeanette drog ( en dag for seint he he… ) så kom foreldrene til Ørjan sammen med en tante. De var her ca en uke før de satte nesen mot Zambia, Victoria fallene og South Luangua. No er det ca 14 dager til Torunn, Torgeir og kanskje Håkon og Rebecca kommer en tur. Blir bra! Vi gleder oss.Eg har endelig kommet i gang med jobbingen på ordentlig. Er no plassert på male ward etter eget ønske, og er usikker på om det er noe ”bedre” med tanke på kommunikasjon, som var mitt argument for å flytte. Var litt lei av å ikkje kunne kommunisere bedre med pasientene mine. Menn snakker i gjennomsnittet bedre engelsk enn kvinner. Men det er jammen mange av dei som ikkje gjer det også. Uansett er voksne meir mitt felt, og eg ser og veit i større grad kva som trengst av behandling. No er diagnosene alt fra hummer til kanari, siden alt samles i en avdeling. Og igjen er det mye som er uklart siden vi ikkje får analysert så mange ting. En jobber litt utifra en antagelse, og behandler gjerne meir symptomene som oppstår uten å vite utløsende årsak. Ofte får dei behandling for fleire ting for å vere sikker. Utstyrmangelen gjer seg gjeldande midt opp dei hele, og denne uken er det utstyr til sårstell som har vore det vanskelige, samt munnbind, stelleforkler og div antibiotika.

I tilegg har det blitt en stor sak av at ambulansene blir brukt til lastebiler/ busser, når dei er ute på pasienttransport. I stede for å køyre direkte med pasienten/-e, så driver dei i timesvis med frakt av folk og ting og tjener penger til eget bruk. I følge tall som Øystein sitter på, går over 60 % av budsjettet til sykehuset til transport ( bensin + vedlikehold av køyretøy), og det er jo ikkje så rart når dette skjer på fast basis. Syns eg ser det samme skje i Norge... På veg til Haukeland tar sjåføren med noen studenter, noen sekker poteter som skal lastas av i Romarheimsdalen, og der plukkes det opp 10 liter heimelaga saft, lefse, en madrass og noen høner til nevøen til ho Marta som har flytta te byn. He he… RAMASKRIK! Det ble sagt klart ifra her også, at om dette skjedde igjen kommer sjåføren til å miste jobben og sykepleieren som er med blir rapportert til forbundet.

I morgen er sykehuset 1 år gammelt, og i dag skal dette markeres med en skikkelig storrengjøring. Eg syns eg gjør min del av rengjøringen til daglig, så eg sniker meg unna i dag. Til vanlig blir gulvene vasket daglig, og sengene hver tirsdag. Det er ingen rutiner på vask etter hver pasient, no eg forsøker å innføre. Eg vasker også ned undersøkelsesrommet/sårstell rommet så ofte eg kan. Helst hver dag. Og området der vi sykepleierene holder til, kall det kontor og medisin-/utstyrsrom, bli støvtørket hver dag. Uansett kor mye det vaskes så blir det liksom ikkje reint syns eg. Og lukten av mange syke mennesker på en plass, henger tungt i lokalet. Blir spennende å komme tibake på mandag og se om det har blitt noe renere og lettere. 1 års jubileet skal også markeres med en fest, mest sannsynlig neste fredag. Da blir det hela i taket.

Nkhotakota er elles som før. Det er ”vinter” her no, og temperaturene ligger rundt 19 grader om mrg og opp i 28- 30 på dagen, i skyggen vel å merke. Det er oftere overskyet og det har kommet et og anna lett regnskyll. Det blir videre mørkt tidligere, ca rundt kl 18. Litt kjipt når ein er ferdig på jobb kl 17. Rekker knapt å komme hjem før det er mørkt. Kveldene er laaaange. Øystein og eg har slått oss på kabalen, og har turneringer. JEPP; lite å gjøre på… he he… Ellers går det i bøker, en og anna tur ned på Sitima ( en lodge nede ved innsjøen der båten går over til øyene ute i sjøen) for en øl og litt skitpreik med sørafrikanerene som driver plassen. Der reker det jo også forbi en og anna backpacker, som bringer nytt ifra verden der ute. De alles fleste malawiere, holder seg inne etter mørkets frembrudd, så det er lite vi ser til noen av dei. Er jo ikkje så lett å bevege seg rundt når det ikkje fins lys. Lommelykter har ikkje folk flest råd til.

Noen små nyheter til slutt;-Øystein og Linga Boatbuilders venter enda på motorene til båtene. De sendes fra England en gang i neste uke om eg ikkje tar feil. Det går fremover, om enn sakte.

Mini er gravid etter en hektisk uke med flere gruppevoldtekter, til Brutus sin store fortvilelse. Han gjorde sitt for å holde mannfolka unna, men det er ikkje lett når Mini går rundt å løfter på halen og gjør seg til.

Vi var i byllup i Blantyre på mandag, noe som kan oppsummeres som en orgie i pengekasting og dansing. Det var vielse kl 08 om mrg, middag for de nermeste og så startet pengekastingen kl 13 og varte til 17.30. Foran og rundt brudeparet, til overdøvande musikk og en speaker som brølte i mirkofonen på Chichewa. Vi fulgte strømmen siden vi ikkje forstod så godt kven som skulle frem når. Trur ikkje vi gjorde noe galt. Til slutt fikk vi hver vår brus, et drops, en liten muffin og et par tørre kjøtt biter. Eg fikk en grisepenis som eg i stillhet gav vekk til sidemannen. Han ble veldig glad. Denne formen for brullup er visst den moderne formen. Og en måte som er svært innbringande økonomisk for brudeparet, som no skal flytte sammen og stifte bo. Og dei treng det jo. Men det ble veldig lite personlig av den grunn. Personlig eller innbringande? Ikkje det vanskeligste valget.

Vaktmennene våre har fått seg ferie. En om gangen seff, med innbytter på plass. Det er første gang Christopher har ferie på 4 år, så han er veldig happy. Vi har planer om å reise å beøke han i løpet av neste uke.Vi lurer også på å istede for nytt fadderbarn, å støtte hans barn ( 5 stk) med skolegang. Får vi det praktiske til, så blir det slik.

Den største gekkoen vår, som levde bak kjøleskapet, døde i natt. Vi fant han i dag tidlig midt på gulvet. Mest sannsynlig var det hjertestans. Den var liksom i fart såg det ut som. Triste greier. R.I.P.

Tenker vi avslutter der. Håper alle der hjemme/ borte har det bra. Klem til de som vil ha. Hepp.

The Office (Malawi version):

2009-06-30T02:50:00.000-07:00

Sjefen min kom full på jobb i dag - det gjer han for så vidt støtt – så det er ikkje noko nyhet. Det som var litt annaleis i dag var at det var ca 8 månadar sidan sist han har spurt meg om noko som helst. Ikkje at det er noko savn sidan det er eg sjølv som planlegg arbeidsdagen i samråd med dei avdelingane eg til ei kvar tid jobbar saman med. I dag hadde han i alle fall fått nyss i at eg nyleg hadde fått meg eigen sekretær – så han var innom for å briske seg litt og fortelle for ein stor kar han var og vise at han var min sjef.. Det gjekk sjølvsagt ganske dårlig sidan han for det første var full, for det andre viste han ikkje kva han snakka om og for det tredje det at underteikna har liten respekt for fulle autoritetar. Han tusla no i alle tilfelle ut med halen mellom beina.

I tillegg forsøker eg som kjent å jobbe meg fram som ”trålredar”. Det har vore mykje oppoverbakke – og vi er slett ikkje framme endå. Nokre av utfordringana dei siste vekene er m.a at vi har vente vekesvis på å føre pengar ut av landet pga mangel på forex (utanlandsk valuta). Dette lammar forøvrig store delar av næringslivet i heile landet. Ei anna artig lita sak er at den lokale fiskerisjefen pluss assisterande fiskeriminister for Malawi har funne ut at dei vil kaste oss vekk frå lokalene vi har fått låne av dei i to år. For ei god veke sidan fekk vi kniven på strupen og vart bedt om å starte flyttinga omtrent omgåande. Argumentasjon om det ikkje det var jobben deira å støtte fiskeriutvikling i Malawi og ønske om støtte no i oppstartsfaen falt for døve øyrer. For oss verka det som ein maktdemonstrasjon på bakgrunn av at vi ikkje hadde vore villige til å ”smørre” dei. Vi vart sjølvsagt litt paffe av dette, men fann ut at det var her esset måtte leitast fram frå frå bunken. Det har seg nemlig slik at vi kjøper fiskeutstyret vårt av ei bedrift som er eig av fiskeriministeren (bør korrupsjonslampa begynne å lyse no?). Vi har difor vore i dialog med han... Løysinga var difor å skrive ei anke på bortvisinga retta direkte til han med kopi til dei to andre. Det førte til eit møte med han no søndag ettermiddag kor ei rekke ting vart ordna. For det første hadde meinte han at at det var departementet sin jobb å stimulere til utvikling av slik type fiskeri vi var i ferd med å starte. Han lova oss deretter å både å få bli i lokalet minst eit år til pluss vederlagsfritt samt importavgift-fritak på båtmotorane samt lovnad om vidare støtte.. Så kva er lærdommen her? A) Det er bra at det finst nokon som er interessert i å utvikle fiskeriet i Malawi, ikkje berre å fylle eigne lommer. B) det gjeld å kjenne desse c) at ein må vere ein sta jævel for å starte business i Malawi. Kva er så moralen her? Moral - Kva slags moral?

Har ellers vore på nokre workshops dei siste par vekene. Når eg og alle andre offentlige ansatte skal på kurs/konferanse er det viktig at ”settinga” er riktig: a) Vi kjem selfølgelig med eigen sjofør. Å ta offentlige transportmiddel er bannlyst for oss ”civil servants”. B) Får å ”kjøpe” vår committment leier arrangøren, (som oftast staten eller ein eller anna hjelpeorganisasjon) dei finaste hotellene/konferansehallane i landet. C): Samlingane leggast stort sett alltid til eit nøytralt område, slik at alle får ekstra reisegodtgjersle og borte-allowance. Har merka meg at det er spesielt mykje pengar involvert når vi skal lære om HIV/AIDS: Ikkje uvanlig med hotellrom til 140 dollar samt meir enn dobbelt lønn gjennom allowancen og tre retters lunch og middag oppå det heile. Fint og flott for dei som får dra, men ein kan jo spørre om det ikkje finst billegare måtar å redusere Hiv/aids-raten i Malawi på? La meg til slutt tilføre at på siste workshopen som omhandla ”gender mainstreaming” brukte vi siste halve dagaen på å lage ein konkret arbeidsplan på tiltak vi ville sette i verk i ettertid av det vi hadde lært. Dette saman med at det sjølvsagt ikkje vart ei auke i budsjettet fekk kollegane mine til omtrent til å knekke saman i latter. Rammetilskotet dei to avdelingane (Social Welfare og Community Development ) får kvar månad, ca 2000 Nok held jo nemlig berre knapt til strøm og vannrekninga til kontoret. Å tru at vi kunne auke aktiviteten utan auka budsjett var jo som å tru på julenissen. Så tenkt deg litt om neste gang den søte uskyldige nabogutten kjem på døra di for å samle inn pengar til dei fattige i Afrika – det kan godt hende at mesteparten av pengane havnar i kloa på Garfors eller kollegane hans.

Det er ikkje meininga mi å framstille ting i eit dårleg lys, men min personlige praksisteori heimanfrå gjer jo at eg reflektert over ting som er litt annaleis. Historiene ovanfor er bare eit lite glimt av ein "normal" kvardag i Malawi – og ikkje noko å lage oppstyr over. Mykje må ein trekke på smilebandet av, men eg vert sjølvsagt også litt oppkava og forbanna innimellom. Foreløpig har det meste gått over etter ein god tallerken med bønner og ris til lunch – og sitt det verre i går det i alle fall over etter ein joggetur etter jobb saman med ein kald ”green” på verandaen:-)
Ellers? Alt er framleis bra og eg har ikkje lengta heim ein einaste dag (sorry alle sammen) etter eg kom tilbake fra Norges turen min. På heimefronten har ”familien” vore på ein fortreffelig weekendtur til Nkhata Bay og slikka sol og bada. Benedicte har også hatt besøk av naboen sin, Jeanette Kvammen i snart to veker - så då er det på tide å vise fram noko av det flotte Malawi har å by på (og det er langt meir enn korrupte byråkratiske offentlege tilsette). Medan eg var på workshop i Salima stakk Beni og Jeanette på fire dagars safari like over grensa til Zambia. Dei har kryssa av elefantar, løver, krokodiller, flodhester, hyener, leopard og pokker veit kva anna. South Luangwa som parken heiter er reine jungelboka – og skal visstnok vere ein av dei bedre parkane i Afrika. I skrivande stund er Benedicte framleis i Lilongwe for å skysse Jeanette heim. (At Jeanette hadde det så bra at ho glømte å ta flyet heim i dag er forsåvidt ein anna story). Samtidig har no foreldra til Ørjan + ei tante komme på besøk – forøvrig ein svært trivelig bande – så han er litt til og frå og rundtomkring. Kjekt med besøk som slit ut altanen vår. Neste vi tar imot er Torunn og Torgeir som kjem i slutten av Juli. Gleder oss til det. Sidan huslyden (eg, Beni og Ørjan) har funne ut at vi snart skal heim og at det er ei lang liste med plassar som må besøkast og ting som må gjerast vil sjølvsagt alle besøkande få køyrt seg. Aktivitetsferie i helgene og dugnad for å ta igjen jobbane våre i vekene. Når benedicte no kjem tilbake held ho fram på male-ward på distriktsjukehuset. Verkar som ho har det litt betre der både med tanke på oppfølging (av ein av distriktets to legar) og sidan ho slepp å høyre barneskrik dagen lang.

Ø, Nkhotakota

Nkhotakota - Mozambique - Norge - Nkhotakota

2009-05-27T00:11:00.000-07:00

I jobben min må eg levere rapportar frå "fronten" til diverse ministerium kvart kvartal. Etter å ha svetta med tredje kvartal gjennom april månad fann eg ut at ein ferie var vel fortent. Eg følte at timinga var bra; i mai var det presidentval så då ville jo mykje stoppe opp eit par veker. I tillegg såg ting bra ut i høve oppstart av trålselskapet. Når eg sjå tilbake på ein svært bra ferie, men på dei andre områda er utviklinga ingenting eller lite. Velkommen tilbake til Nkhotakota:-)

Ferien til Norge via Mozambique og Sør Afrika kan vi ta i korte ordelag: Jævlig bra! For å spe på litt til kan eg fortelle at turen var eit resultat av eit ubrukelig reisebyrå. Egentlig hadde eg ein gratis billett tilbake til Norge - og etter å ha savna vennar og familie nokre månader fann eg ut at den burde brukast. Etter kvart viste det seg at billetten ikkje kunne endrast, og eg måtte dermed koste turen heim sjølv. Billigaste løysing var å fly med Turkish Airlines, berree 4000 kroner ein veg til Florø. Einaste problemet var at flyet ikkje gjekk frå Malawi, men frå Johannesburg i Sør Afrika. Løysinga var 55 timar på dårlege vegar med buss, overfylte Toyota Hiacear eller ved haiking. I mellom til tider lange etappar (som 17 timar i ein overfylt blikkboks/rullande diskotek av ein buss), vart det sjølvsagt brukt nokre dagar på nydelige strender, dykking med hai, delfiner og havskilpadder, bølgesurfing, pisspreik med bra folk, drikking av øl og fråtsing i fantastisk sjømat. Etter Mozambique vart det ein snartur gjennom Sør Afrika for deretter ta 20 kjappe timar på fly for å møte Benedicte. Det var som forventa stor suksess. Hadde også stor glede av å møte vennar, familie og å få sjå litt "orntlig" natur igjen. (Bilde 1: Tofinho surfepoint i Tofo Mozambique. 2: Kokkelering i Tofo)

Presidentvalet i Malawi betydde i realiteten at folk kunne stemme på den noværande presidenten Bingu, eller John Tembo. Tembo var tidlegare høgre hand til diktatoren som styrte Malawi fram til 1994, og enkelte rykter fortel at han hadde god kontroll over sikkerhetspolitiet som fekk folk til å forsvinne på mystisk vis denne tida. Bingu er 75 år og Tembo 77 gammal. Med andre ord lang fartstid. Men når ein skal tilsette folk må ein sjå på meir enn berre fartstid. Kva med f.eks. tidlegare resultat og arbeidserfaring? Ser ein på Malawi sin status som eit av verdas ti fattigaste land fortel jo det sitt (spesielt når både Bingu og Tembo har vore med i ein mannsalder). Enden på visa var i alle fall at Bingu vann med over 70 % av velgarane. Observatørar fortel at valet har gått orntlig føre seg og det verkar som folk er nøgde - det er jo forholdsvis uvanlig i denne delen av verda. Det er no i alle fall eit lyspunkt. Ser ein tilbake på valkampen kan ein skjønne at Bingu fortsatt sit ved makta. Valkampen har vore eit stort sirkus stort sett fokusert rundt Bingu og hans person. Med sin store neve godt planta i statskassa har Bingu køyrt kampanjar over heile landet i lang tid. Eg har ved fleire høve møtt på kolonna hans med bussar, campingbilar, 5 nye svarte, Hummerar, politi og militæreskorte, portable storskjermar og PA anlegg og stor ståhei. Bingu er også mannen som har den største kleskolleksjonen i landet. Overalt kor eg har vore finn ein kvinner og menn med Chetenger, hodetørkle, T-skjorter, bilar og syklar med hans emblem eller ansikt på. Frå Tembo har ein høyrt heller lite (utanom skriveri i avisene) men det heng nok saman med at desse partia har økonomi av ein heilt anna kaliber. Vi får uansett ønske Bingu til lukke og takke Norge som er ein av dei største bistandsyterane til statskassa i Malawi. Utan denne backinga hadde det nok vore meir Bingo for Bingu (Bilde 3: transport mellom Maxixe og Tofo i Mozambique 4: Bingu på besøk i Nkhotakota under valgkampen).

Trålredar på deltid. Med tilslag på lån på tilsaman 7,5 mill kwatcha og alle papir signerte rekna eg med at ting ville gå meir eller mindre av seg sjølv medan eg var vekke. Faktisk rekna eg med å komme tilbake for å finne båtmotorane i landet. Det måtte sjølvsagt vere nokre fleire skjer i sjøen. Denne gangen var skjeret banken - Oportunity Internatinal Bank of Malawi - som ein skulle tru ville jobbe med oss, ikkje mot oss.

Frå lånet vart innvilga i mars, har det tatt om lag fem veker for å få pengane frå banken sin konto til vår konto. Deretter har det tatt fire veker å få 20 % av pengane frå Malawi til firmaet i England kor vi bestiller motorane frå. Vi har no jobba i nesten to veker for å få dei til å overføre resten. Det er heilt ubeskrivelig kor vanskelig ein så enkel operasjon skal kunne ta. Alle desse transaksjonane hadde gått i løpet av tre dagar i Norge. Her må ein signere store bunkar med papir, assistert av bankpersonale som aldri har gjort slikt tidlegare. I tillegg må ein søke til Reserve Bank of Malawi for alle banktransaksjonar. Det heile vert også meir komplisert fordi leverandøren har hatt negative erfaringar med Afrika tidlegare. For min del har det vore svært frustrerande - spesielt sidan eg har vore ute av landet (noko som av og til har gitt meg lyst til å bombe heile Malawi). Det er sjølvsagt ikkje vondt meint av banken vår at det tar så lang tid. Dei er vant til korrupsjon, risikoen får å tape pengar, eit ufattelig byråkrati og at det er viktig å ta ein pause i arbeidet av og til. For eigen del må eg berre innsjå at norsk effektivitet ikkje passer inn. No skulle eg kanskje avslutta med eit ordtak om tolmod... (Bilde 5: Trålkollegaene mine Amos og Josephe ute for å høyre på presidenten då han vitja Nkhotakota)

Ellers? Hadde besøk av først Gunnar så Mamma Ruth Berit, Kersti og Åsmund rundt påsketider. Fekk vise dei rundt i strøket, noko som gjer at dei får bilder på ein del av tinga eg kjem til å mase om framover. Dei hevder at dei hadde det bra! (Som sagt har vi to soverom ledige - og vi pleier å like besøk. Bestill billett!).... Ferien min var som sagt heilt super, men eg må innrømme at det var bra deilig å komme "heim" til Nkhotakota igjen. Benedicte kjem rekande nedover igjen om to veker og eg ventar også mykje besøk framover. Pga ny jobb i Florø vert heimreisa forskjøve til slutten av oktober, ca ein mnd før planen. Sidan eg har blitt involvert i Trål-industrien her nede kjem eg nok til å reise tilbake nokre gonger for å følge opp - så Nkhotakota blir nok second home away from home ei stund til framover.

Øystein

Siste nytt fra fronten:

2009-03-23T02:18:00.001-07:00

Medan eg venter på bønner og ris til lunch tenkte eg å putte ut siste nytt frå KK:

a) Hovedveien til Lilongwe er ødelagt. Er det nokon som har ei bru til overs er dei velkomne. Myndighetene lar nemlig vente på seg.

b) Vi kan køyre ein omveg via Nkhotakota Game Reserve. Bilde nedanfor var tatt etter to dagar utan regn. I det siste har det regna daglig så ein må krysse fingrane og håpe at bilen ein er i er god for 30 km med gjørme.

c) Fredag 20. Mars fekk "trålar-reiarane" frå Nkhotakota omsider innvilga 6,3 millionar i lån (i NOK er det ca 320.000). Eit så stort lån frå ein bank i Nkhotakota er ikkje daglegdags - for å seie det slik vert Linga commercial fishermen and Boatbuilders eit av dei største private firma i Nkhotakota Boma. Vel og merke kjem ein ikkje til å vere operative med 25 tilsette og trålposen full av fisk før i Mai. Så på bildet nedanfor smilar vi berre fordi vi nett har blitt gjeldsslavar:-)

d) Øystein på sin "mean machine", 185 kubbiks muskel-moped - i full hyre med å skysse bønner og sukker til Mleras HQ.

2009-03-07T02:44:00.000-08:00

Rett foer kvinnedagen ser eg meg noedt til aa skrive inn eit lite innlegg med politiske undertoner... Eller ikkje.... Det er heilt klart ymse aa kjempe for her paa disse breddegrader. Kvinnene er hjemme og koker mat og foeder barn. Det er liksom kjoennskvotering i kommunen, med eit maal paa 35 % kvinner, men det er laaaangt unna det. De kvinnene som er yrkesaktive, er spl., butikk damer , frisoerer og de som selger groennsaker etc nede paa markedet; dei to siste kategoriene kan vel knapt kallast yrke i den forstand at det er ingen frisoerutdanning for aa flette paa loeshaar, og dei som holder til nede paa markedene er dei som tilfeldigvis den dagen har litt til overs aa selge. Eller dei treng penger til aa kjoepe litt fisk etc. Det siste er foressten vanlig aa bytte til seg med sexuelle tjenester nede ved innsjoeen om kvelden. De forsoeker aa innfoere forbud mot aa oppholde seg og selge fisk ved innsjoeen om kvelden, som eit prevantivt tiltak mot spredning av HIV/AIDS. Men det er vanskelig. Doe av sult i dag eller doe av AIDS om 10 aar. Valget er ikkje saa vanskelig. Andre utsatte grupper kvinnelig politi der en av 3 er smitta. Usikkert kvifor... Mulig det er status aa vere kvinnelig politi??

No naermer det seg slutten av regntiden, og folk er sultne. Stadig flere kommer inn med underaernaering, proteinmangel, blodfattige etc.... Samt at Malariamyggen trives i alle innsjooene og dammene som er overalt. Saa malaria tilfellene bare eskalerer. Dagene paa sykehuset er rimelig svette. I tillegg har det nettopp vore ein rullering av personale ( noe dei gjer ca 1-2 ganger i aaret) saa no er Beni plutselig ein av dei erfarne (...) paa barneavdelingen..... Det har heldigvis kommet en veldig flink clinical officer som tar jobben sin veldig paa alvvor. Det er en kjempe trygghet oppi alt. Rulleringssystemet skal visst vaere ein tanke om at ein skal vere fleksibel og like god i alt. Men naar ein er saa kort paa ein plass, rekk ein jo knapt aa bli god i det grunnleggande. Kolera, som har drept mange andre steder, har vi berre hatt 1 enkelt tilfelle av her i Nkhotakota. Takk og lov for det.

Utenfor sykehuset er det ogsaa stadig flere som ber om penger. Paa barneheimane vi har stoetta er tilstandene bra heldigvis. I fjord doede det 2 barn av underaernaering og fleire matte paa sykehus fordi dei var syke. I aar har det ikkje vore eit tilfelle av underaernaering. Og stadig flere foreldre/ guardians slutter seg til prosjektene fordi det gaar saa bra. Vi trekker oss snart sakte ut av prosjektet, men foerst skal vi mest sannsynlig kjoepe inn tak til det nye kontorbygget dei planlegger, samt gjerne noen sykler. Det er ikkje heilt bestemt enda. Fortsettelse foelger.

Vi er fremdeles uten stroem og vann paa det jamne. Det kommer og gaar litt men for det meste er det vekke. Paa sjette uka snart. Begynner aa bli litt trist aa vaske seg i en boette, og hekke i moerket om kveldene. Takk og lov for at lap toper finst! Og kort! Dei har heldigvis stroem nede i byen, saa vi drar ned paa VIP ( lokal pub/restaurant) og henger innemellom, og Camilla har dusj som vi laaner stadig oftere. Ellers har Oeystein faatt seg ein liten assisten ( student paa utplassering) for ein mnd. Han skal hjelpe Oeystein med aa samle inn informasjon til rapportane, og Oeystein er glad for litt assistanse. Oerjan har fremdeles lite aa gjere, men haaper stadig paa at ting skal forandre seg. Beni har ei veke igjen paa jobben foer ho skal til med karantene i to uker, foer hjemreise. Gaar alt etter planen lander ho 1 april kl 15.40 paa Bringeland flyplass. Saa daa er det berre aa moete opp med kvitost og grovbroed, deodorant, vinterjakke, tyggis, sjokolade, kaviar... aaah lista er lang..... Det blir stas aa komme hjem en tur ja. Familie og venner er saart sakna. Foerstemann ser vi jo 27 mars: Daa kjem Gunnar ein tur. Blir kanon. Velkommen!!! Ta med kaviar? :) Og makrell i tomat? JAAAAAAA

Februar

2009-02-27T03:57:00.000-08:00

Sidan Sputnik har lagd ein sang om Zanzibar så følte vi det var obligatorisk med ein tur dit. Etter lang tids planlegging fann vi ut at vi skulle køyre eigen bil til Dar es Salaam – og ta ferje derifra. Det såg jo ikkje så langt ut på kartet. Torsdag 12. Februar gjekk vi hardt ut frå Nkhotakota med opptil fleire nybrente bil-cdar. I løpet av dagen kryssa vi grensa til Tanzania og ”slo leir” i eit forblåst vegkryss ca halvegs framme. Fredag kveld, etter litt meir enn 24 timar i bil nådde vi Dar Es Salaam. Dagen etter bar det lukt til Zanzibar med fergebåt medan Benedicte nynna på sputnik-sangen. Kort fortalt gjekk turen knirkefritt og på vegen fekk vi sjå både elefantar, giraff, zebra og noko anna rask. Kanon.

På Zanzibar var vi ein dag i Stonetown. Kjekt å vere i siviliserte strøk etter gammalt, og ikkje minst var det herleg å sjå sjøen og å ete sjømat. Etter fem månader med bønner og ris var smaksløkane våre heilt i ekstase – medan magen hadde fest. Andre dagen fekk vi også med oss ein snorkletur kombinert med eit besøk på ”prison island” der vi møtte nokre hyggelige kjempeskilpadder som det ikkje var lov til å sitte på. Ikkje at vi hadde tenkt til det heller.. Etter middag drog vi vidare til Nungwi som ligg på nordspissen av øya – som lokka sidan det skulle vere beste plassen for å snorkle og hekke på stranda. Det viste seg å vere riktig. Kilometer med kremkvite strener og turkisblått hav. 29 grader i vatnet, god sikt og mykje fisk. Heilt fint å slå i hel litt tid her. Zanzibar er også ein del dyrare enn andre stader i Afrika, så å svi av litt pengar går heilt fint. Vanskelig å finne noko til under 40 dollar natta. Greidde ein ikkje å bruke pengane opp på mat og drikke var det alltids ein hasjrøykande liksom rasta-masai innan rekkevidde med både trefigurar og jallasmykker. Øystein gjekk sjølvsagt berserk i desse bodene. Ingen av oss er spesielt flinke til å ligge i ro på strands, så etter tre-fire dagar med sol og snorkelpusting var vi igjen klare for å bevege oss. Vi tok to netter til i Dar kor vi shoppa litt, pimpa opp bilen og såg tv på hotellrommet:-) For turen heim satt vi av tre dagar slik at det skulle bli tid til litt meir enn bare å sitte pal i bilen. Vi vurderte ein safari, men sidan ein såg såpass mykje dyr frå bilen var det egentlig ikkje noko vits i å betale ekstra for det. Som vanlig etter ein tur var det godt å komme heim til trygge og stille Nkhotakota.

I Nkhotakota var det framleis tomt for vatn – noko som har vedvart i tre veker. Vaktene våre henter vatn i bøtter, eller så sett dei bøttene ut for å bli fyllt av regnvatn i løpet av natta. Enkelte netter høyres det ut som det lyner og tordner inne i myggnettet vårt. Til og med Øystein treng ei hand å holde i då. Fremdeles dårlig med mat i området – merker det også på at fleire og fleire folk vil bomme pengar av dei rike ”muzunguane”. Hårde bud! Før vi drog på ferie såg vi oss nødt til å sparke den eine vaktmannen vår. Over lang tid har han til stadighet sneke til seg pengar ved å fortelle oss at ting er dyrare enn dei er, eller å unnlate å betale tilbake vekslepengar. Når han også stakk av med ein 50 kgs sekk med mais som vi skulle gi til ein av barneheimane såg vi ingen anna utveg enn å ”la han gå”. Ny vaktmann er tilsatt, han heiter sjølvsagt James (Sande til etternavn), og er ein knakande kjekk kar. Rotta veks stadig. Brutus er stadig på vift – sprer gener og plager eller dreper geitene til naboane våre. Benedicte måtte ”kjøpe ut” eit lite kje med brukke rygg etter herjingane hans. Dyr morro, 150 kr per drap. På jobb går ting i Sirup som vanlig. På Fisheries har dei den siste månaden berre hengt ut under eit tre, der dei fortel røvarhistorier om ”den gangen dei hadde sjef, og ikkje minst pengar til bensin”. Hos Øystein skjer det litt meir – eviglange mumle-møter, masing etter rapportar som uteblir og ein it-ansvarlig som stadig ødelegg datamaskina hans. Benedicte var djupt sakna medan ho var vekke. Det går framleis i malaria og unerernæring på det jamne. Skrik og skål dagen lang. Slik går no dagane. Beni som er ”the hardest working man in the jungle” ser fram til å komme ein tur heim.

B&Ø

3 februar 2009

2009-02-02T23:27:00.000-08:00

Vi er visst litt blogg-trøtte. Det tyder nok på at vi har komme godt inn i rutinane. Som heime er det ete, drite, jobb, lunch, jobb, ete, sove etc. Men det faktum at vi endå ikkje har kjøpt oss kort til parabol-antenna vår betyr nok at vi ikkje har tid til å kjede oss. Så kva har skjedd så langt i år?

Som vi har nemnt tidlegare så har vi fått oss ein ny ”bistands-hobby”; Det starta med at julegava vår til familiane våre var at vi ville støtte ein barneheim med mat gjennom månadane januar-mars då det er matvaremangel i Malawi. Det betyr ikkje at vi også er på slankekur, men for vanlige fattige folk betyr ei 4 dobling av prisen på ris og dobling av maisprisen enten ingen mat eller for lite mat. Ryktene har spredd seg til familie og venner, og deira gavmildhet har plutselig gitt oss ein del ekstra kroner å rutte med. Så frå no støttar vi tre barneheimar (dreve av Mlera Aids Support Organisation – ein Community Based Organisation – dreve at frivillige i ei landsbyklynge utanfor Nkhotakota) , ca 160 barn, desse månadane. Dette krev ein del organisering samt køyring for å hente mais, male opp maiskorn, utkøyring og koordinering av mat samt å kontrollere at barna får det dei skal ha. Så det er kjekt med stor bil og ei konemor som vi har utnemnt som sjefskoordinator. Styret i Mlera er i alle fall supertakknemlige!

Vi driv ikkje berre hjelpeorganisasjon. Forrige veke var vi så helige at vi fekk storbesøk frå Norge. To av mine tidlegare kollegaer, Lars Anders og Trond opp på flyplassen i Lilongwe saman med tre elevar frå Flora Vidaregåande Skule. Agendaen deira var å fornye vennskapsavtalen med Nkhotakota Secondary School, samt å auke it kompetansen hjå dei tilsette på It kafeen dei starta desember 2007. Eg har hatt full hyre gjennom veka med å vere med dei i møter, ta dei med rundt i Nkhotakota osv. Veldig kjekt med besøk frå Norge, men eg trur det kan ha blitt litt travelt for dei spesielt sidan det vert mykje inntrykk å fordøye på så kort tid. Eg for min del er ”tilvandt og avstumpa” og klar for neste pulje. Nokon som vil komme? Må jo legge til at siste døgnet tok eg dei med til ”syden”; det betyr ein bra lodge på ei nydelig palmebefengt strand kor dei fekk bloppe rundt i 29 graders vatn, medan huda fekk ei fin og frisk raudfarge. Det fekk utretta mykje på tida dei var her så det fortente dei!

Benedicte er også i full jobb for tida. Ho er stasjonert på barneavdelinga på sjukehuset, og på denna tida av året er det høgsesong for malaria og underernæring. Som oftest ligg det meir enn 1 pasient i hver seng. Malaria er ingen hyggelig sykdom for små barn, så av og til må vi gi Benedicte litt trøst etter jobb. Beni må også prate Chechewa kvar dag, så ho er etterkvart guruen vår der engelsken vår kommer til kort. (Ser ut som både eg og Ørjan har blitt med i ”drop-out” statistikken fra språkundervisninga vår). Funderer ellers på ein tur til Zanzibar i Tanzania ca midt i februar. Har for tida sterke snorkle/fridykkingsabstinensar som eg trur skal bli tilfredsstilt der..

Da var det jammen 2009; nytt år og nye muligheter.

2009-01-08T05:54:00.000-08:00

Men før vi begynner på det nye året, må dei siste vekene av det gamle dokumenteres. Juleforberedelser var det ingenting av her nede. Kan vel påstå at jula egentlig bare var ein ide her og ikkje eit faktum som heime. Vi leste om jula på nettet men såg ingenting til den. Drog som sagt til Nkhata Bay ca 2,5 timers køyring nord for Nkhotakota, og tok juleferien der. Budde i ein Chatlet heilt nede ved sjøen, så det var berre å ta på seg bikinien og hoppe fra verandaen om mrg. Deilig! Tilbrakte dagene med snorkling, bading, lesing og små turer til sentrum for mat og internet. Julekvelden tok vi på oss finstasen og inntok heilgrilla svin, m sprø svor (nammenamm!), biff, fisk med masse deilig tilbehør. Fikk selskap av eit norsk par samt ein engelsk familie ( dei som dreiv plassen) og ein familie som har budd mangen år i Zimzabwe, men som no flyttet til Kenya siden ting har blitt litt vanskelig under Mr Robert Mugabe’s styre… Det er visst ein ståande uskreven lov, at dersom noe skulle skje med Mugabe, så skal alle kvite i landet drepes… godt kong Harald og Mr. Stoltenberg er av eit litt anna kaliber. Vart underholdt av ei gruppe med folk som spilte trommer. Litt usikker på om dei hadde øvd på forhånd, men sjarmerande var det i alle fall. Masse barn fra landsbyen rundt som kom og dansa.

Snorkling/fridykking i Lake Malawi er ikkje som i saltvatn, men likevel ein fin fin opplevelse. Temperaturen er upåklagelig; ingen gåsehud av å hoppe uti her. I Nkhata Bay var vi på ein liten båttur til ei bukt med masse fisk i ulike farger; kjempe fint. Fisken er for det meste fra 600 gr og nedover, så ingen sjags til å harpunere noe her. Då skal du vere god. Sikta er også noe varierende, mellom 3 til 7 m.

På Nyaja lodge blei vi også kjent med ein greker ved navn Gregory. Han har nettopp begynt på sitt 3 år på loffen i Afrika. Har vore over alt, no sist langs vestysten og dei sentrale deler av Afrika. Gjennom jungler med elvebåt og til fots på plasser med ingen veier. Han har fortalt historier som vi andre ikkje har villa tru på, og vi har etter hans beretninger skjønt at Malawi faktisk er ganske utviklet tross alt i Afrikans målestokk. Her fins jo både elektrisitet og vatn, og det er asfalterte veier i alle fall på hovedvegene. Men så finst det jo tross alt ørten NGO’er her, som må ha litt fine faciliteter ”for å overleve.” Vi inkludert. Skulle nok ha greid oss uten innlagt strøm, men er særs glad for at eg ikkje må hente vatn kvar dag.

Så var jula over og vi drog til Lilongwe etter å ha vore heimom en lten tur. Ørjan skulle hente Camilla, Øystein hadde med seg Chilimba ( fiskeren som skal starte med djupvannstråling) m kompanjong for å dra i møte med ein bank, og eg tok turen innom Nurses and Midwifes med orienteringspapirene mine. Camilla viser seg å være ei fin fin jente som har glidd innimellom oss andre uten tegn til tilpassningsvansker. Eg er særs nøgd med å ha fått eit kvinnelig innslag i kvardagen, men ikkje like nøgd som ørjan seff. Møtet til Øystein og Chilimba var lovande; banken treng litt meir informasjon men er mest sannsynlig klare til å stille med alle pengene som trengs. Dei er allerede inne på fiskeri gjennom andre forum, og var svært interessert i prosjektet. BRA!!! Nurses and Midwifes skulle seff ha meir penger av meg før eg kunne registreres ordentlig, men eg fikk ikkje bet. Når eg var innom fordi vedkommende som hadde med det å gjøre ikkje var på jobb.... Så eg må til bake igjen uka som kjem... Hurra.

Var litt deilig å være i Lilongwe uten å ha det travelt for en gang skyld. Vi tusla mye rundt på markedene (bilde t.v). Fikk faktisk kjøpt oss noen ok t- skjorter, samt at Øystein fikk seg eit par nye bukseseler. (Det er berre å hive seg på trenden folkens: Bukseseler er tøft! )Om kvelden gikk vi ut og spiste, men gikk pent til sengs tidlig som vanlig. Camilla fikk seg ein pang start på oppholdet, då ho ramla ned i eit stort hull ( ingen gatelys..), men ho kom heldigvis fra det med berre noen små skrubbsår.

Nyttårsaften inviterte vi til mat og fest hos oss. Eg bakte banankake og sjokolade kjeks, og Uli, Sebastian og Ørjan lagde geite/biff karbonader, potetsalat og kvitløksdressing pluss pluss…. Vi inviterte alle vi kjenner som var her i jula og det ble ein kjempe bra kveld. Ørjan hadde kjøpt inn ei rakkett, som ble avfyrt med stor jubel. Seff dei einaste rakettene i Nkhotakota. Resten av kvelden gikk det mye i Sing Star;Med stor innelvelse. Uli vant som vanlig... (Han øver heime kvar dag den sniken… )Beni slo han 1 gang!!! Veldig fornøgd med det!!! Resten av dagene har forbigått i stillhet. No venter vi berre på at kvardagen skal komme igjen. Og det gjør den vel i mrg. Godt Nyttår til alle fra oss. Måtte det bli eit strålande år! vh Beni og co.

God jul og godt nyttår

2008-12-30T23:21:00.002-08:00

De har sikkert fått med dykk ”siste” skrik innafor avlatsgåver; Symbolske geiter, høns, grisar eller tre frå Redd Barna, Kirkens Nødhjelp etc går som varme kveiteboller. Gåvene er symbolske, fordi dei tre hundre kronene du betalte ikkje automatisk vert overført til eit halsband rundt halsen på geita som fortel ”god jul, helsing familien Olsen”. Mesteparten går framleis til administrasjon til organisasjonane (men stakkarane må jo også få si beskjedne utanlandslønn, samt bensinpengar til å køyre rundt i sine 2008 modell Toyota Landcruisarar med 4,2 liters V8 motor). Uansett, avlatsgaver er jo tross alt betre enn mesteparten av det ein vanligvis finn under juletreet. Så eg, Benedicte og Olsen fann no ut at vi også skulle hive oss på ”avlatsgåve-bølga". Gaven til familiane våre (og litt til DEG også sjølvsagt) var:

300 kilo maismel, 150 kilo ris, 30 kilo sukker, 30 kilo bønner og fisk,(Sidan det tross alt var jul, fekk dei også): 3 kasser brus, 80 pakker kjeks, 300 sukkertøy og 3 fotballar.

Dei heldige mottakarane vart ein barneheim med foreldrelause barn ca 6 km unna der vi bur. Indikatorar (som er mitt fagfelt) på matsikkerhet fortel at det kjem til å bli matmangel frå januar til mars/april. Vi kan ikkje gjere allverden med matvaremangelen, men fann ut at det ikkje ville skade å gjere kvardagen betre for nokre få utvalgte. Første del av julegaven er overlevert, og borna (og dei frivillige som jobbar i Mlera Aids Support Organisation) vart VELDIG glade. Resten av gåva sprer vi ut over dei tre neste månadane. Administrasjonskostnadane dekker vi sjølvsagt sjølve.

Så no kan både vi og de nyte restane frå ribba, kolerabistappa og akevitten med verdas beste samvittighet.

Har invitert nokre få til festivitas heime på "gården". Vert grilla geit og singstar konkurranse. Ørjan sneik seg til å kjøpe ei rakett medan vi var i Lilongwe i går - muligens Nkhotakotas einaste? Uansett, Ha eit steikje godt nytt år!!

Vh Øystein og Beni.

13.12.08. Litt om jobb og fritid.:

2008-12-13T01:03:00.000-08:00

Benedicte har skreve ein del om kva som skjer på jobben sin. Eg og Ørjan pleier å spøke om at vi bare er ho som gjer noko fornuftig. Når vi møtes i lunchen fortel ho at ”idag har eg operert ein brokk, knekt på plass ein arm og hjelpt til med eit par keisersnitt ”. Vi som har vore i eit møte og skreve litt på ein rapport føler av og til at det vi driv med er meir eller mindre meiningslaust i forhold.

Benedicte har vore nokre dagar på ”major theathre” (store operasjonssalen) denne og førre veke. Mykje gode historier om blod og gørr i lunchen. Men det beste er at mellom kvar operasjon så heng alle sjukepleiarane og medical officerane over ei datamaskin, i kø for å spille ”donkey kong 2”:-) Tenkte å fortelle litt om mitt "meiningslause" arbeid: Som monitoring and evaluation officer skal eg liksom ha kontroll over alt som skjer i kommunen. Kort fortalt går det på å få alle avdelingane til å jobbe etter klare mål og indikatorar, slik at vi kan måle kor bra dei presterer i forhold til planena som er satt opp. Ut frå dette skal eg lage rapportar som skal til to av departementa (ministry of local gouverment og ministry of economical planning and development). Skal ogsaa reise rundt i felten for aa sjekke status paa ein del ting.. Desverre fekk eg ingen ”handover” frå min forgjenger – heller ingen opplæring frå nokon andre. Det har med andre blitt ein del prøving og feiling og frustrasjonar. I tillegg til at eg er i eit nytt land, i ny jobb og ein anna kultur så er det i hovedsak tre ting eg har ”plagast med”:

1. Rutiner: For det første er det ikkje rutinar eller deadlines for rapportering innad i kommunen. Avdelingane hadde heller ingen klare malar for korleis dei skulle rapportere. (har etablert ein m&e komitee + distrubert mal til avdelingane).
2. Ressursar: Langt fra alle har datamaskiner (det er sjølvsagt ikkje nettverk i kommunen – og berre 5-6 datamaskiner som har internett). 100 % av datamskinenen er fulle av virus, og dei bryt jamnt saman med innhald. Takk og lov for at det meste framleis går på papir, gjerne handskrive. Som om ikkje det skulle vere nok så har veldig få av oss budsjett til tellerskritt til telefon, papir, toner til printer eller bensin til transport. Saa det er ikkje berre Naustdal kommune som har trange kaar... hehe.

3. Å få tak i folk: Sidan kommunalt ansatte har lunken betaling frister det veldig ofte å reise på møter og kurs kor dei kan få ”allowance” (=betaling for oppmøte). I tillegg er jo folk mykje ute i felten. Mykje av tida mi blir brukt til å jakte på folk og informasjon. Har heldigvis fått utdelt ein motorsykkel (må sjølvsagt betale for bensin sjølv) som er til god nytte både her og når eg skal ut på ”inspeksjonane” mine.

Alt i alt er vel mine frustrasjonar mikroskopiske, i alle fall i forhold til den virkeligheten Benedicte må forholde seg til. Men det er her som det er heime – ein må ha noko å klage over. Om ikkje anna så har eg lært ekstremt mykje på kort tid. Får sakte men sikkert oversikt over det meste som skjer om utvikling i Nkhotakota. Håper eg får bruk for det i Trival pursiut eller noko slikt seinare.. En vanlig dag er vi på jobb ca 0730 og heime litt over kl 17. Skal seiast at vi har halvanna time lunchpause – noko som kjem godt med då vi berre har ein god time til med dagslys når vi er ferdige. Kulturtilbodet i NKK er så godt som ikkje eksisterande, med mindre ein går på pub eller horehus, så kveldane vert vi stort sett heime. Har innarbeidd pokerkveld på tirsdagane, ellers vert det og trening eit par dagar i veka. Ut over det har vi ein del bøker og medbragt underhaldning på laptopane våre. Behovet for å gjøre noko aktivt melder seg derfor sterkt kvar fredag ettermiddag.

I dag (laurdag) føler eg meg litt snytt, sidan planen var å spille golf på ei golfbane som ligg ca 60 km nord for oss. Men eg vart plutselig dømt til å sitte på verandaen heime i styrtregn – kor eg skriv blogg medan lyn og torden fær over oss... Golf bane i Malawi høyres kanskje rart ut, men det er eit svært sukkerrafeneri i nærleiken – der direktørane har funne ut at dei må ha noko å drive med. Så dei har likegodt satt opp ei flott 18 hols golfbane, tennis- og squasjbaner i sin private lille ”club”. Som Muzungos (”kvitingar”) vart vi sjølvsagt inviterte til å få gjestemedlemskap i klubben deira. .. Forrige helg var vi på turné sørover i landet. Var innom den tidlegare hovudstaden Zomba kor vi hadde møte med nokre ekspertar på akvakultur. Stakk deretter til Cape Maclear, ein fantastisk flott ”badelandsby” der vi fekk snorkla i verdas største akvarium - lake Malawi. Har ei lang liste over bra plassar vi har lyst å reise til, så reknar med at bilen vår skal få køyrt seg bra. Som sagt er den registrert for ni (det betyr at det går minst 17 malawiere i den), så vi har plass til selskap om nokon skulle finne på å komme ein tur sørover. Frå London koster det ca 6500 kr t/r Lilongwe.

Trur eg har skreve nok i dag. Legg heller ved nokre fleire bilete. Håper uværet snart gir seg. Blir nok ikkje sørpe-golf i dag, men kanskje ein snorkletur i innsjøen? God helg i alle fall.

(bilder: fra oeverst: 1. tordenskyer utanfor porten vaar, 2. Regn!! 3. Kingori er pokerkongen 4. Cape Maclear 5. Akvarium/lake Malawi.

2008-11-29T07:05:00.000-08:00

Torsdag 27 nov 08
Skriver mest for å tømme hodet for inntrykk og følelser, har ingen spes. Mening med eller rød tråd i det eg skriver. Så ta det for det det er. På forhånd takk for det ja.

Har denne uken vore på barneavdelingen. Dette var den avdelingen eg kvidde meg mest til å jobbe på, men det har vist seg å være ganske ok. Sjølv om eg til tider føler meg som verdens mest grusomme menneske, som når eg for eksempel legger inn venefloner ( det er vanskelig på babyer!!!), gir injeksjoner eller assisterer/ holder fast barnet når legene skal utføre en eller annen undersøkelse. Trur ikkje det skaper et godt forhold til sjukehuset akkurat, men når undersøkelsen er nødvendig så kva skal ein gjere. Her nede er smerte noe ein er vandt med, så holdningen til pårørende kan vere krassere enn min til barnet. Eg er den som gir meg først og syns at no får det vere nok…. Vanskelig avveining når behandling eller undersøkelser er livsnødvendige. Takk for at sedasjon og bedøvelse finnes hjemme. Måtte vi aldri gå tomme!!!
Eller bli fattige!!! Her er det sterkeste som blir gitt paracet og Ibux. Har du no ordenlig vondt så går det an å få tak i en dose med Petidin om ein er heldig. Og lokal bedøvelse finnes ikkje. Heller ikkje ved innlegging av kateter!!! Mmmmm......

Ellers er som sagt barneavdelngen en fin plass å vere. Det er en mannlig sjefs sykepleier der, som syns det er heilt topp at eg er der. I tilegg har clinical officers’enen( 3,5 års medisinsk utdanning) og medical assistants’ene ( 2 års med. Utd.) vore usedvanlig hyggelige også, samt dei andre kvinnelige sjukepleierene. Så vi får se, kanskje det er her eg ender opp med å jobbe…. Visst eg får velge vel og merke. Har forsøkt å få snakke meg DNO ( District Nurse Officer: Den øverste sjefs sjukepleieren på sjukehuset.), men ho er stadig vekk borte eller opptatt. Har en uke igjen av orienteringen, så det må no snart bestemmes. Venter også på svar ifra The Ministry of Health sentralt; alle ansettelser over hele landet går via dei. Sendte søknaden for 3 veker siden, så eg syns eg snart burde få svar!! Men iflg. DNO så kan eg begynne å jobbe mens eg venter på svar.

Har gitt opp å få noe bedre bet. jobb pr. no. UN kvalifiserer eg ikkje for å jobbe igjennom, og alle andre prosjekter har ikkje penger til lønn høgre enn lokal sats. Noe som for så vidt er bra. Det er jo egentlig urettferdig at eg skal motta mye mer penger på ein arbeidplass bare fordi eg er kvit. Vi utfører jo samme arbeidet på sett og vis. Dersom eg hadde gått inn ein ledende stilling eller dreiv utviklingsarbeid eller opplæring, så ville det jo vore naturlig. Men så lenge eg jobber på gølvet som en av gjengen, så er det greit at eg tjener det samme. Systemene ellers her nede er gjennomsyret av korrupsjon. Folk nekter å komme på møter dersom dei ikkje får betalt for det, eller i alle fall brus og kjeks. Og dersom 2 møter kolliderer så er det det som betaler mest som ”vinner.” Enkelte ganger får dei utbetalt pengene før lunsj, og da er det veldig vanlig at folk ikkje dukker opp etter lunsj igjen.

Har då også fått nærkontakt med ordentlige afrika barn, slike som vi ser på TV. Med HIV/ AIDS, tynne som skjelett med all slags infeksjoner og problemer, som ligger og har nok med å puste, prøver skrike men får det ikkje til, med fortvilte mødre som også har HIV/ AIDS. Det er ganske triste greier. Og når barna får hjernehinnebet pga malaria og blir hjerneskadet, og eller dør. Blodfattige er de hele gjengen, noe som også er en følge av malaria. Gjerne med ein HB ned på 3-4 tallet. ( det vanlige er mellom 12 og 15) Ufattelig at de overlever de som gjør det.

Begynner ellers å få litt flyt på ting og bli trygg i mine nye omgivelser. Jobber meir og meir på egen hånd. Har også begynt å få litt venner og bekjente i sjukehus miljøet. Så eg kjenner meg ikkje så ensom og fremmed lenger. Ikkje det; eg er på jobb for å jobbe, ikkje for å bli bestevenner med noen. Sjølv om seff. Arb. miljø er viktig.

Det med å anskaffe seg venninder viser seg å vere vanskelig. Det er mest gutta som er pratsomme. Jentene/ kvinnene er litt skye, og så er de ikkje minst veldig annerles enn meg. Her er kvinnene veldig tradisjonelle, dei er hjemme og føder barn og lager mat og tar seg av husholdet generellt. Kvinner som er ute etter mørkets frembrudd er ” working girls” ute etter å tjene noen ekstra slanter, og iallfall om det er på en bar. Gutta/ mennene lever ein litt meir frigjort tilværelse. Dei er meir ute og henger, preiker skit og har fritid som dei bruker på sosiale ting. Kvinner blir butikkdamer, frisørdamer og sykepleiere. Menn tar seg av resten. Veldig forenklet. Kvinnene er interessert i om eg er gift og har barn og om eg har smakt på Nsimaen enda ( den lokale varianten av mais stappe), mennene er interessert i alt mellom himmel og jord. Ingen frierier så langt. Også Ruth Berit og Ninja som var her før oss, sa det samme. Dei fikk kun mannlige venner. No har eg berre vore her i 7 veker så eg skal ikkje avskrive kvinnene heilt enda.

Som dere gjerne skjønner, så jobber hjernen på høggir. Det er mye som absorberes og halvfordøyes i løpet av den dag. Hodet kjennes litt for stort når eg går hjem fra jobb. Har så mye eg gjerne skulle formidlet. Igjen møter eg på venskeligheter med å finne de rette ordene. Så om eg gjerne ordlegger meg feil og ting høres ” feil” ut ( les: rasistisk, sint, hånlig, sneversynt, slemt etc), så vit at eg ikkje mener det noe i den retningen. Eg er nok farget av min bakgrunn og mine erfaringer, men prøver å vere så nøytral som mulig i min tilnærming og holdning til ting. Forstå og tolke ting utifra kontekst og setting. Men som eg skreiv fra Ghana, ein tulling, uavhengig av farge eller samfunnsmessige problemer. Det får vere måte på empati og innlevelse. Her får ein kalle ein spade for ein spade, som det heter.

Ellers kan det meddeles at eg planlegger grønnsaks hage, Rotta ( Rat som vaktmannen kaller henne) beynner å bli "stor" og sterk, og kommer løpende over tunet hver morgen so å si god morgen m jumboørene flagrende etter seg... Øystein er litt frustrert over jobben sin, da det viser seg å vere vanskelig å innhente data rundt omkring, Ørjan er og litt frustrert siden fisheries aldri har råd til bensin og forventer at han skal bet. for det. Vaskedamen vår( Meklina) har tatt opp lån av oss til innkjøp av fertilizer til farmen sin der ho har ansatt en masse folk: Skikkelig buissness dame. No med 4 jobber : Vaskedame, ris selger, iskremselger og bonde!!! Slike damer må ein støtte. Men det blir med 10 % rente!!! Litt sånn micro lån.

Det får bli alt for denne gang. Klem og kos til alle! Hepp!!

22 Nov 2008

2008-11-22T00:52:00.000-08:00

Enda en uke har gått, og eg har no jobba i 2,5 uker. Har gjort unna min orientering på female ward og er no på male surgical ward sammen med King’Ori. Er egentlig ferdig med min orientering der også, men pga av en stor ulykke forrige søndag, der 52 menn ble skadd, så har eg blitt der ut uken for å hjelpe til med sårstell. Det var altså da en lastebil med over 200 mennesker på lasteplanet, der den ene siden på planet ramlet av i fart og dermed ble 52 menn og 2 kvinner skadd og 2 døde. Det er litt brudd og mye kjøttsår og litt avrevne sener her og der. Litt sånn krigssone på mandag, men utover uken har vi fått noenlunde oversikten. Men det har gått i sårstell fra morra til kveld og heile gjengen er jo på i.v. antibiotika pga infeksjon i sårene. Nok å henge fingrene i m.a.o.

Kan etterkvart jobbe litt meir sjølvstendig både med medisin utdeling, sårstell og legevisitt; dvs. Til det siste så hører det jo med at vi trenger tolk. Eg kan spørre folk korleis det går og om dei har vondt noen plass, men det er det. Men kroppsspråk er en fantastisk ting. Utrolig ka ein kan kommunisere via det. Og noen tegn er jo enklere å tolke enn andre. Som eg er kvalm for eksempel, eller det der gjør vondt. Treng ikkje være hjernekirurg for å forstå det! Men så er det heldigvis alltid en eller annen guardian som snakker engelsk, og dei er meir enn villige til å hjelpe både meg og kvarandre. Privatliv finnes ikkje likevel siden alle ligger i eit stort åpent rom uten gardiner mellom sengene. Så alt som foregår er til alles beskuelse. Inkludert mine bevegelser. Eg blir fulgt av ca 80 par auger i alt eg foretar meg. Nei sikkert meir. Alle pasientene har en eller fleire guardians ved sengen, og er det en kvinne der, så har ho iallefall med seg 1 barn på ryggen, og gjerne et til ved beina. Og ein kvit kvinne er super underholdende!!!

Etter male ward, skal eg til barneavdelingen, og det kvir eg meg til. Den er som oftest overfull og det er mye dødsfall. Har no også dei site dagene prøvd hardt å behandle ein liten gutt på 13 år med hodeskader etter mango-tre ulykke. Men det ser ut som han stryker med. Han har fått infeksjon i hematomet i panne og over augene, og det har mest sannsynlig spredd seg til bihulene og deretter til hjernen. Så i går var han komatøs, høgfebril og hadde epileptiske anfall, som ikkje er et godt teikn. Uten at vi kunne gjøre så mye med det, noe som er vanskelig å akseptere, men det må eg jo berre.Men det er trist. Etter barneavd. blir det operasjon i 5 dager til slutt. Blir jo spennende. Lurer på om eg skal assistere eller om eg berre skal observere. Tipper på det første.

Morgenmøtene er like håpløse som dei har vore. Eg har foreslått å slå av AC’en men det har ikkje blitt fulgt opp. Så vi sitter no der og gjetter på kva som blir sagt. Det er ingen særlig handover med rapport på avdelingen, så ein må sjølv finne ut av kva som feiler folk. Blir lite kontiunitet av slikt. Eg gjør meg mange tanker om korleis min rolle vil bli når eg er ferdig med orienteringen. Og dette er noe vi har diskutert oss imellom i heimen også. Kor mykje skal ein blande seg i dei rutinene dei har etablert og kor mykje endringer skal ein presse igjennom? Og kva er det rom for? Det er jo klart at det her ikkje vil være mulig å heve kvaliteten på behandlingen opp på det nivået som er hjemme pga av mangel på arb. kraft og utstyr. ( VI mangler veneflonpropper; vennligst send ned eit lass. Veldig vanskelig uten!!!! Bleier, dopapir og sengetøy også! ) Men det er heilt klart mulig å heve kvaliteten en del, ved å få meir kontiunitet i behandlingen og med meir kunnskap.

Men så kjem ein til stolthetsaspektet og viljen til forandring. Og min egen grad av frustrasjon. Det ser ut som om eg må finne ein balanse mellom dei to tingene. Eg håper eg kan påvirke/ inspirere til noen endringer, samt at eg nok må holde mitt eget frustrasjonsnivå nede. Akseptere at det er mye eg ikkje får gjort noe med. Så lenge det som kan bli gjort blir gjort, så skal eg være fornøgd! Eg håper ellers at eg blir stasjonert på en av de medisinske avdelingene. Eg må uansett lære meg å ikkje ligge våken og tenke på pasientene om natten og ha dårlig samvittighet for alt eg ikkje rekker å gjøre i løpet av en dag.

Forrige uke var ellers stille. Øystein var på HIV/ AIDS konferanse og Ørjan, hundane og eg hadde late kvelder med bøker og Chichewa undervisning. Uli var oppom noen dager og det har blitt spilt litt badmington i hagen. I helgen var også vi i Salima/ Senga Bay og nøt litt luksusliv og strandliv m Øystein. Som sjølvsagt resulterte i ein grundig solbrenthet. Lørdag kveld prøvde vi å finne litt uteliv i NKK, men vi lykktest ikkje, så det endte med kortspill på verandaen og en episode Sopranos før vi sovna. Vi har diskutert at ordet kjedelig er forbudt, her er alt gøy og vi takker ja til alle tilbud som måtte komme om aktiviteter. Det er heilt klart en utfordring å komme frå vår rastløse tilværelse og hit, der det ikkje finnes noe å gjøre. Ikkje har vi koblet til TV ’en heller. Blir muligens til at vi gjør det i regntiden, når været setter en stopper for uteaktiviteter?!

Tirsdag denne uken køyrte vi oss en tur og besøkte området der det ligger eit barnehjem borti bushen her. Vi to med oss ein håndfull ballonger og det er fantastisk å se kor mykje underholdning som kan komme ut av en så enkel ting her nede. Ungene var over seg av begeistring, og enda mer når vi tok bilde av dei, som dei fikk se etterpå. Kjempestas. Vi planlegger å få tak i noen fotballer og evt andre ting, og donere til dei. Evt snakke med sjefen på heimen og høre om det er noe spes dei treng. For bare små ting utgjør en kjempeforskjell her. Klærne folk går i er så utslitte at det er like før dei faktisk ramler av dei. Store hull og ødelagte glidlåser og møkkete og fæle. Men blide.

Andre høgdepunkt er vel at Fredrik Gulbrandsen, rådmannen i Flora kommune, kom hit forrige søndag. Han hadde med seg kvite kakemenn, julemarsipan, sognemorr, fenalår, og FLAX julekaklender +++ fra mamma og pappa. Gjett om kakemennene gikk ned på høgkant. Resten har vi spart og frosset ned. Skal spise det når julen nærmer seg. Rådmannens business her nede var/er videre plan for samarbeid mellom NKK og Flora. Så Ørjan og Øystein har vore i møte heile veka. I går kveld hadde vi avslutningsmiddag igjen m taler og moro. Folk har ofte mye på hjertet!!!

Tja… Det var jo en kort oppsummering av de siste 2 ukene… Vi har det som dere skjønner veldig bra, sjølv om hjemlengselen tar meg av og til. Men det syns eg berre er godt! Hadde blitt litt trist dersom eg ikkje lengtet hjem. Det betyr jo berre at eg har bosatt meg på rett sted, at eg har en fantastisk familie og et like godt nettverk av venner, en spennende jobb og gode kolleger, Norge er et bra land og vi er priveligerte på alle måter!!! Glade i dere alle sammen og savner og tenker på dere hver dag!

15. November 2008

2008-11-15T07:22:00.000-08:00

Har nok ein gang vore på work-shop i nabodistriktet Salima. Forrige gang var einingsleiarane i kommunen samla for å finne ut korleis vi som kommune kan jobbe meir som eit team. Dei tre siste dagane var eg der sammen med fire andre distrikt for å få med oss siste nytt i HIV/Aids utviklinga i landet. Kone og hundar måtte vere igjen i KK for å passe huset, men generøs som eg er greide eg å ordne både Benedicte og Ørjan eit gratis-rom frå fredag til laurdag. Salima ligg omlag 130 km sør for KK litt inn i landet frå innsjøen – klimaet er eit par grader varmare enn i KK så det er ein varm og klam plass, spesielt i månadane før jul. Forrige. Etter ein betre frokost greide vi å bli sånn passe solbrente før vi stakk tilbake til heimen vår.

HIV/Aids konferansen vår i og for seg ei svært interessant affære. Det var lagt opp til eit tettpakka program - der ulike undersøkelsar om risikogrupper, risikoområder, atferdsdata etc vart lagt fram. Ei av dei mest utsatte gruppene i landet er noko overraskande Lærarane. Eg måtte sjølvsagt spørre kvifor. Svaret er todelt; I grisgrendte strøk er lærarane blant dei med høgast inntekt og høgast status - dei er difor ettertrakta som partnarar, og dei mannlege lærarane har råd til å betale litt for å få seg litt. I byane derimot strekk betalinga ikkje til - så for å få betalt nødvendige utgifter må ein god del kvinnelege lærarar spe på inntekta si for å få ting til å gå rundt. I snitt er 24 % av lærarane i grunnskulen HIV positive, og med ein gjennomsnittleg lærar/elev rate på 1:73 ser det ikkje heilt lyst ut for lærarane. Kvinnelege sex arbeidarar har heller ikkje noko lystig framtid - av desse er heile 71 % smitta. Stay away! Dei sjuke i vårt distrikt har jo eit par fortrinn som ein ikkje skal kimse av. For det første har vi eit splitter nytt sjukehus her (sjå bildet til venstre) og for det andre så jobber det ein jævlig bra sjukepleier som heiter Benedicte der.

Ellers har vi kjøpt bil sidan sist. Sjølv om både eg og Ørjan har fått oss ein Motorsykkel kvar av kommunen til lokalt bruk er det veldig greitt å vere litt meir mobil. Bilen er også tryggare enn å vere blant 17 passasjerar i ein nedslitt Toyota Hiace som snittar 123 km/t på grusvei... Bilen er ein 2001 Toyota Condor. Er registrert for å ta ni personar (i alle fall 5 voksne og 4 dvergar), er i topp stand og heva for å betre framkommeligheta med tanke på regntida som starter i december. Vi gleder oss til regnet begynner å kjøle oss litt ned. Litt lei av å legge oss til å sove i 31 varmegrader om kvelden... Ellers kan eg meddele at vi ikkje har slått på TVen vår endå. Det burde jo vere eit godt teikn. Vh Øystein og Beni.

Lørdag 08.11.08

2008-11-08T02:43:00.000-08:00

Da har vi fått oss blogg og disse lange kjedelige mailene vil bli distribuert der. Men det dukker nok opp en og annen mail likevel. Av privat karakter. J Kan ikkje berre være formell.

No har kvardagen nådd oss her nede. Denne uken har også eg kommet meg i arbeid og dagene flyr. Eg jobber fra halv åtte til fem kvar dag og er rimelig trøtt når eg kjem heim. Det er vanskelig å holde seg våken til 22 om kvelden. Inntrykkene er mange og arbeidsdagene lange.

Alle legene, spl. Administrasjonen og clinical officer’ ene samles til morgen møte kvar dag. Då er det felles rapport og evaluering, og av og til ein presentasjon av ein medisinsk problemstilling fra A til Å. Rapportene er korte, og tar kun for seg dei dårligste pasientene, resten har det bra/ ingen endring etc… Dersom noen har dødd, prøver ein å komme frem til dødsårsaken, og om noe kunne vore gjort annerledes, evt kva kunne vore gjort annerledes dersom vi hadde hatt meir ressurser eller utstyr. Det sier vel seg sjølv at mykje kunne vore annerledes!!! Og så spør dei gjerne meg korleis eg ville håndtert situasjonen, eller korleis vi ville gjort det i Norge. Så langt har eg kommet til kort, då det har dreid seg om ting eg overhode ikkje kan, som svangerskapsforgiftning og gyn cancer. Første dagen min sa dei til meg at dei forventer seg mykje av meg og så måtte eg holde ein liten tale…. Litt pinlig men eg presenterte no meg sjølv og sa eg var glad for å være der og skulle gjøre mitt beste.

No den første uken har eg konsentrert meg om å komme meg inn i rutinene ved avdelingene. Det er jo mye likt heime for så vidt. Bortsett fra at ein ikkje går legevistitt med legene. Legen går sjølv og så er det om å gjere å henge seg på og få lest det han skriver, og utføre det han rekvirerer av blodprøver og evt rtg. og Ul etc. Her taes alle blodprøvene av spl. på avdeling. Vi er 3 spl. på dagvakt på ca 45 – 50 pasienter når avd er full. Det er heldigvis hjelpepleiere på vakt, samt at alle pasientene har med seg 1 guiardian som hjelper vedkommende med stell og mating. Vi spl. tar alle prøvene, deler ut medisiner, tar sårstell, bytter på sengene, bestiller varer og medisiner og tar imot og skriver ut pasientene. ++++ Legene kommer og går, og når dei ikkje er der, så er dei ikkje der. Ingen calling systemer her. Dør folk så dør dei.. Sånn er det berre. Eg spurte eine legen om dei utførte hjertelunge redning; og da såg han på meg og spurte meg kva eg meinte vi skulle gjenopplive dei til? Her finnes ingen intensiv avdeling, lite blod, lite medisiner, ingen leger som kan ha tett oppfølging etc... Her lever du eller dør du. Hardt og brutalt, men sånn er livet. Som i Ghana har dei eit heilt anna forhold ti døden enn oss. Det er eindel av kvardagen. Alle har mistet mor eller far eller begge ( det siste er veldig vanlig) , eit eller flere barn, søsken etc… Gjennomsnittslevealderen er ca 40 år. Så her nede er eg middelaldrende allerede.

Foreløpig er eg berre på orientering, så eg kan ikkje påvirke så mykje enda. Men eg ser allerede en del ting eg heilt klart kan være med på å forandre. Eg skal med tiden innføre noen nye rutiner og håpe på at dei er villige til å adoptere dei. Rutiner som vil gjere avdelingen og medisin hådteringen meir oversiktelig. Det er litt kaotisk pr. no. Eg med mitt norske system gen får litt noia når papirer flyter og kontiuniteten mangler. Men eg er heilt klart imponert over det dei faktisk fåt til her. Og ikkje minst er eg imponert over menneskene eg møter, og den styrken og livsgleden dei viser sjølv når livet virkelig butter imot.

Eg er no foressten eit ganske eksklusivt innslag i kvardagen her. Nyskjerrigheten er stor og noen er litt skeptiske. En liten gutt i avdeling ( sønnen til en av pasientene) begynte å hylskrike når eg nærmet meg han, og han gråt lenge stakkars liten. Hysterisk…. J Og alle dei andre fikk seg en god latter. Latteren sitter løst, og det er deilig. Folk smiler og ler og tuller hele tiden. Eg kjem heilt klart til å trives meg å jobbe her. Og så er dei jo så høflige. Det er heilt supert å bli kalt madam og bli greeted overalt kor eg går. Det er sant som det sies at Malawi er ” the warm heart of Africa.”

Resten av uka har også bydd på endel artige innslag, som slakting og geit og hane. Det kan jo være nyttig å kunne. Akkurat drepingen av geita holdt eg meg unna, men resten fikk eg med meg. Og maten som har blitt laget av kjøttet, kokken er Uli, har vore fantastisk!! Han er på kjøkkenet også i dag og forbereder mat til Ruth Berit sitt farvell party i kveld. Det er også Uli sin 23 års feiring ( 4 nov.), og min bursdagsfeiring på forhånd. Vi vi så kan vi jo ta 1 års brylluosdag på forhånd også.

Ellers har alle det bra. Rotta lever i beste velgående, og vokser sakte men sikkert. Laika sine kvalper er allerede like store som Rotta, og resten av familien ligger som oftest strødd i stuen på det kalde sement gulvet. Vi har fått gitt vekk noen av kvalpene til Mini, så det minker heldigvis på hunder no. Det går muligens mot en sterilisering av begge tispene.

Øystein begynner å få litt oversikt over sin jobb. Det ser ut som om han kjm til å være endel på farten, både for å samle inn informasjon of på div. møter rundt omkring. I tillegg til jobben har han noen biprosjekter på gang for Flora kommune, samt noen private engasjement. Håper på å kunne bidra positivt til noen dyktige lokale krefter. Vi har funne ut at vi skal publisere annakvar uke her. Så neste uke er det hans tur, følg med! Det får bli slutten på blogg i dag. Tenker på dere alle hver dag, og håper dere har det bra. Stor klem fra oss begge. :-*

Nkhotakota News

2008-11-03T05:41:00.000-08:00

I løpet av sommaren har ei rekkje folk spurt meg; kva pokker eg har tenkt å oppnå med å reise til Malawi for 14 månader. Til svar har eg lira ut av meg; forandring fryder, få nye opplevingar, eller noko anna intetsigande vrøvvel. Her kjem i alle tilfelle ein liten rapport frå dei første tre vekene her i Nkhotakota.

Etter ei grei reise landa eg, Benedicte og Ørjan (frå Tromsø) i Lilongwe onsdag 8. Oktober. Der bunkra vi opp godt med varer som vi tok med oss 210 kilometer nordover, til Nkhotakota (KK) der vi skal halde hus framover. Eg skal jobbe som rådgjevar i kommuneadministasjonen, Benedicte som Sjukepleiar og Ørjan som fiskeoppdrettsguru. Alle er tilsett ved ulike delar av Nkhotakota Distrcts avdelingar, hhv administrasjonen, sjukehuset og fiskekontoret. Vi har fått tildelt eit stort hus, som har det meste vi treng. Det er ikkje norsk standard men for området er det blant dei betre. Vi har fire soverom, tre bad, stor hage/uteområde + eit anneks til dei to vaktene våre. Vi har sjølvsagt hushjelp som tek seg av ”drifta” av huset. Vaktene tek seg av utearealet, oppfostring av dyra vi har arva etter dei forrige fredskorpsdeltakarane samt alt anna praktisk vi ber dei om For tida har vi tre vaksne hundar. Den eine har fått fem kvalpar som venter på å bli henta. Den andre fekk 6 kvalpar denne veka. I tillegg har vi ein hane og nokre høner.

Det er nærliggande for oss å samanlikne Nkhotakota med vår eigen kommunestruktur - i alle fall i oppbygging hvis ein ser litt enkelt på det. Det er i uansett på sin plass å presentere ei kort innføring i området: I min kommune, Naustdal er det omlag 3000 innbyggarar medan det i heile Nkhotakota er ca 314.000. I kommunesenteret bur det ca 20.000. Naustdal deler ein grovt inn i dalen, sentrum og fjorden. I KK har ein over godt over 500 landsbyar fordelt på seks hovudområder. Ein har høvdingar (”chiefs”) på kvart nivå samt ein hovud-høvding for heile KK. Alt vi bestemmer i kommunen må klarerast med høvdingane for er dei ikkje einige med våre planar vert ingenting gjort. Eg veit ikkje kor mange som er tilsatt i Naustdal kommune, men truleg er det ein god del fleire enn her i KK.

Stillingsbeskrivinga mi fortalte at eg skulle vere rådgjevar innanfor planlegging, utvikling og utdanning. Det kan jo bety svært mykje, så etter nokre dagar med avklimatisering var det på tide å starte opp og finne ut kva det ville innebære. Det viste seg at ”the evaluation and monitoring officer” nettopp hadde fått innvilga studiepermisjon og fordufta frå stillinga si. I administrasjonen hadde dei difor funne ut at eg burde vere kompetent nok til å fylle hans sko (sjølvsagt ingen handover eller opplæring frå den forhenværande). I alle høve vil det bety at skal overvåke korleis kommunen presterer i høve utviklingsplanen sin. Med andre ord vil eg etter kvartfå god kontroll over kva som skjer i kommunen. Her er eit lite utklipp frå data eg skal monitorere:

Legar per innbyggar: 1:80.000
Elevar per lærar i grunnskulen: 1:85
Elevar per klasserom: 98:1
Antall elevar per pult: 7-24, alt etter område.
% under fattigdomsgrensa: 65 %
HIV/AIDS rate: 14 % (2004).
Minutt å gå til næraste brønn: ca 32 minutt (her ser vi bort fra oss få som har innlagt vatn).

Som de kan sjå er det ein god del utfordingar å jobbe med. Jamfør kommuneutviklingsplanen vår er det årlige budsjettet på ca 40 mill NOK. Ca. 25 % av pengane får vi frå staten medan resten av pengane håpar kommunen at nokre snille ”donorar” skal komme med.. Det er mykje å ta tak i, men med godt humør går det meste – får vi håpe!!. I tillegg til dette skal mellom anna bistå den lokale ungdomsorganisasjonen med drift av ein Internett kafe som eg via Flora vgs/Hafstad vgs og Ungdommens Bystyre i Florø har vore med på å starte. Er forøvrig ei av få internettlinjer i distriktet – vi leiger mellom anna kapasitet på 128 kb linja vår til tre kommunale kontor Skal komme tilbake til meir om jobb seinare. Benedicte har no etter tre veker endeleg fått innvilga autorisasjonen sin hos dei lokale myndighetene og vil forhåpentligvis starte på distrikssjukehuset frå mandag av. For Beni har det vore litt kjedelig å trø heime medan vi andre har jobba. Å kikke på at hushjelpene våre jobbar vert jo litt kjedelig i lengden.

Denne veka er eg i Salima, nabodistriktet, kor alle einingsleiarane er på work-shop / teambuilding. I dag (onsdag) har vi vore ein tur innom hovudstaden for å ordne arbeidstillatelsar, siste del av Benedicte sin autorisasjon ++. Når eg kom tilbake til Salima var hotellrommet mitt, av ulike omstendigheter leid ut til nokre andre. Det viste seg at det var umulig å oppdrive andre rom i heile byen på grunn av fleire store konferansar. Eg sitt difor i skrivande stund på eit lite snuskete hotellrom i ein bakgård til ein pub som pumpar ut refrenget til sangen dei har spilt sju gangar på rad. Det er omlag 34 varmegrader og det er sjølvsagt ingen vifte på rommet mitt. Eg og kakerlakkane ser med andre ord fram til ei svett natt. Satser på oppgradering i morra.

Det er sjølvsagt andre ting enn jobb som foregår heromkring – så kan ikkje klage over at det er kjedelig. Første helga heiv vi oss med på musikkfestivalen ”Lake of Stars” – eit årleg arrangement som på ei palmebefengt strand ved Lake Malawi. Festivalpass kosta oss den nette sum av 350 kr, dvs noko i overkant av ei gjennomsnittleg månadslønn. Det gjer sjølvsagt sitt til at dei fattigaste ikkje har råd til å stille opp. Til gjengjeld lar arrangørane overskotet gå til Microloan fundation som finansierer kvinnegrupper i Malawi slik at dei kan realisere sine eigne småbedrifter. Det trekk også viktige turistkroner til landet. Ein kan difor ha det artig, og sitte igjen med (iallefall litt) god samvittighet.

Ellers forsøker vi å finne nye rutiner for å innrette oss best mogleg. På grunn av lyset og varmen legger vi oss tidlig og står opp tidlig. Avgrensa utvalg i butikkane gjør at ein må tenke nytt i matvegen. Det betyr for eksempel havregryn/frokostblanding til frokost seks av sju dagar i veka, bønner og ris (eller kylling og ris) til lunch fem av sju dagar i veka (ingen dag er fullkommen uten). Det er sjølvsagt andre moglegheiter, men vi har gått i fella på for det enkle. Middagen derimot legger vi meir prestisje i. Vi skifter på matlaging og kverker gjerne ei høne eller ei geit for å trylle fram delikatesser for å overgå kvarandre. Etter dagens handel i Lilongw har vi dessutan både pesto, smørost og fetaost med til kjøleskapet (dvs at dei andre har det med heim – eg er forlatt i snuskerommet mitt i Salima). Har ein pengar og transport kan ein få tak i det aller meste her også.

Andre rutiner er gjerne basert rundt nye potensielle risikoar. Malawi ligg i eit risikoområde for malaria, noko smo gjer at vi et forebyggande pillar, bruker myggmiddel og sov under myggnett om natta. Det er lite mygg her no, men det vert kanskje meir i regntida som starter i desember? Ein må også ta høgde for at ein ikkje kan bade overalt i innsjøen (sjølv om det er innbydande) på grunn av bilhartziasneglar eller krokodillar. Risikoen for å pådra seg dette er svært liten – men det er best å vere på den sikre sida. Har funne eit par behagelige lodgar ved innsjøen som er sikre, så det er berre å pakke badetøyet og bestille billett!

Ok, vi får la dette halde for no. Må ha noko å skrive om ved ei seinare anledning også. Håper det står godt til i Norge. Skulle det vere noko les eg e-post jamnt (garfors2@yahoo.com). Ellers har eg telefon +265 9125069. Har du Skype konto koster det bare 60 øre minuttet å ringe.

Vh Øystein, Onsdag 29.10.08